KAPITEL
3: HOMEOPATI BLIR FØDT.
Behandling ble første hold hemmelig
Nøyaktig beskrivning av pasientens symptomer
Homeopati er i ferd med å krystallisere seg.
Den første artikkelen er en, igjen litt satirisk, kritikk av John Browns medisinsk system.
John Browns var en Amerikansk lege som var den tidens store guru i medisin. Han delte sykdom i noen få generelle grupper og behandlet ut fra den simpel diagnose. Han mente at alle sykdommer er forårsaket enten av økte eller nedsatte irritasjon av organismen og behandling var alltid den samme: årelating!
Så jeg antar at leseren vil tilgi meg om ikke jeg videre kommenterer den artikkelen fordi den er ikke rettet mot oss og fordi vi lærer veldig litt av den.
Den neste er mer interessant. Den heter omtrent noe som ”Synspunkt om liberalisering innen medisin”. Når man husker på omstendighet under hvilket Hahnemann skrev den, er det overraskende å se at den artikkel er faktisk en freds offer til sine kolleger. Jeg kommer tilbake til den om en stund.
Det tredje heter ”Kure og prevensjon av skarlangens feber” og er en direkte følge av det som skjedde i Hahnemanns liv på den tiden, så jeg må få lov å orientere litt om det før jeg kommenterer artikkelen.
Behandling ble første hold
hemmelig
Etter at Hahnemann hadde blitt utvist fra Konigslutter tok ikke epidemien av skarlangens feber slutt, tvert om, den økte i intensitet og det ble forlanget at Hahnemann oppga navnet av middel som hadde viste seg å være så effektiv for både behandling og prevensjon av skarlangens feber.
12 mai 1800 skrev Hahnemann et brev til avisene hvor han sa at han var på nippen til å gi ute en hefte hvor han gir en fullstendig beskrivelse av epidemien og hvor han vil avsløre hvordan man lager en preventiv middel. Han sa også at han forlangte at 300 leger skulle sende ham en viss penger beløpe, slik at han kunne sende dem midlet for å prøve den ut og finansier utgivelsen av boken. Han avsluttet ved å si at han fortjente noe fra publikum og fra regjering for hans viktig oppdagelse.
Det viser seg at litt mindre enn 30 leger, som alle sammen var i midten av epidemien, svart ham. Så Hahnemann sendte dem midlet med nøyaktig beskrivelser om hvordan den skulle brukes og ba dem om å gi ham tilbakemelding om hvordan det funket. Ingen ga tilbakemelding. I stedet skrev noen av disse en kritikken av midlet direkte i avisene.
Det er vanskelig å si noe eksakt, etter 200 år, om hendelsens foreløpe, men samtidig druknet avisene i brev som anklaget Hahnemann for å være en skurk som prøvde å tjene penger på menneskets elendighet.
Hahnemann forsvarte seg ved å si at han beholde hemmeligheten for en stund, og heller sendte midlet til de legger som spurte om det, uten å si noe om hva midlet besto av. Han gjorde det fordi, han fryktet at hvis han sa navnet på midlet, at midlet vil ble laget av apotekerne på sin vanlig slendriansk måte og brukes annerledes enn det Hahnemann mente fungerte som preventiv.
Han ventet heller ikke til han hadde fått henvendelsen fra 300 leger for å gi ut heftet. Han ga den ut før den tid og dekket alle kostnadene sjøl og fikk aldri bidrag fra 300 leger.
I den heft introdusere han for første gang de ufattelig små doser som kommer til å være homeopatiens varemerke. Og heftet, som løper over 16 sider i vanlig bokformat, handler i sin helhet om skarlangens feber.
I introduksjonen skriver han:
”På den nåværende tidspunkt er det umulig å si om Belladonna virkelig kan forbygge skarlagensfeber. Jeg har sendte en prøve av midlet til noe leger og venter på tilbakemelding. Jeg har forklarte at midlet må bli spett ut i vann før den gies til hver enkelt pasient. Jeg kan ikke regne med at dette har blitt forstått eller praktiserte. Forhandsregler beskrevet i den bok kunne ikke forklares fullstendig i brev form, det eneste jeg rak å skrive er at midlet måtte gies meget fortynnet. I tillegg kan det godt hente at midlet ble påvirket i posten og at min direktiv om å bland ut midlet hver gang, rett før den gies, har blitt oversette. Noe som gjøre at det midlet, akkurat som alle andre midler, vil være opptil en hundre gang mindre virksom enn når den blir blandet ut i vann. Vi vet alle om hvor travel og unøyaktig dagens leger er.
Det er kun i overenskomst med min velkjente aksiom at kukopper, for å gi et eksempel bland mange, er preventiv for kopper. Kukopper og kopper begge to fører til utslett som kommer 6 dager etter smitten, og er ledsaget av smerte og hevelser i armehulen, smerter i ryggen og i lysken, feber og utslett som er omringet av en rosen lignende betennelser.*
(*Jeg, Ian, har en notat i min bok på denne siden som jeg holder på å oversette om at: Jenner publiserte hans bok i 1798. Edward Jenner er mannen, forresten en elev av den tidligere nevnte John Hunter, som oppdaget at man kunne vaksinere mot kopper ved hjelp av kukopper. Det er forrester fordi kue heter ”vaka” på latinsk, at det heter vaksinasjon. At boken til Jenner ikke kom på trykke, og det på engelsk, før mindre enn 2 år før Hahnemann skreve den innlegg, beviser hvor godt oppdatert han var i medisinsk saker.)
Og det er kun i overenskomst med min velkjente aksiom at et medikament som forårsaker symptomer så like de som kommer i følge av skarlagensfeber, som Belladonna gjøre, at Belladonna må være en av de beste preventiv mot den farsott. Det burde testes ut med forsiktighet og fordomsfrihet – verken med haste verke og uten å bagatellisere, ikke med den hensikt av å rakke ned på dens oppdager på bekostning av sannheten.
Dessverre har nyheten om Belladonnas preventiv virkning pådratte seg, og fortsetter å pådra seg motstand fra fordomsfull, ille disponerte og forhastet iakttaker. Kanskje jeg kan få lov å gjøre et appell mot slik opptreden og be om investigasjon av en mer moden, upartiske delen av publikum, og stole på at tiden vil gi sin verdikt. Jeg vil ha værte glad om jeg fikk se, om noe år, at den farsott har i noen grader blitt reduserte takket var min innsats.”
Nøyaktig beskrivning av pasientens
symptomer
Så forsetter han med en 4 sider lang, detaljerte beskrivelse av hele epidemiens forløpe med symptomer i sin helhet fra begynnelse til etterfølgene. Den må sies, at den typen av såkalt skarlagensfeber som vi kjenner fra dages utbrutt, er bare en bleke etterligning av hva sykdommen førte med seg da den første kom til Europa. Det vil ha værte naivt å tru at vi snakker om den samme ting. Skarlagensfeber, i dets opprinnelig form, utviklet atskillig mer symptom og være betydelig mer dødelig enn det den er i dag. I en fotnote sier han at:
”Bland barn under 15 år som kommer i kontakt med smite vil bare en av tusen overleve, til tross for at de bare utvikler den karakteristisk sårehals eller en andre kombinasjon av noen få symptomer. I en alder av mellom 15 og 25 vil mindre enn 1 av 500 overleve. Fra 25 til 35 blir smitten mer sjelden.”
Når det gjelder behandling, sier Hahnemann, at man må skille mellom to forskjellige tilstand fordi de krever hver seg sine spesiell middel. Jeg trur at det kan være verdt at jeg oversetter stykket i sin helhet, ikke fordi vi kommer til å oppleve slik farsott igjen, men mer fordi det vil vise nøyaktighet av Hahnemann indikasjoner og særlig ”litenhet” av dosen.
”Den første tilstand: den brennende hete, den døsig sløvhet,
den engstelig spretting i alle retning med oppkast, diaré, og til og med
kramptrekning, blir dempet på meget kort tid (på det meste: 1 time) ved hjelp
av veldig små mengder av Opium, enten eksternt ved at man plasserte en papir
bitt (en firekant på omtrent 3 til
For eksempel for eksternt bruke tar jeg en uttrekke lagget ved å legge en del pulveriserte tørr opium til 20 deler fortynnet alkohol og la det ligge på et kaldt sted for en uke og riste det i bland for å fremme oppløsning.
For interne bruke tar jeg en dråpe av den ovenfor nevnte uttrekke og omhyggelig blander det med 500 dråper av fortynnet alkohol, så tar jeg en dråpe av den fortynning og blander den videre med 500 dråper av alkohol og rister det godt. Av den uttynning (som innholder i hver dråpe en 5 000 000 del av en 0,0065 milligram opium) er en dråpe tilstrekelig for et barn av 4 år, to dråper hvis den er 10 år.
Det er unødvendig å gjentatt dosen oftere enn hver 4 eller 8 timer, og det, i bland, ikke oftere enn et par ganger i løpe av feberen.
Gir man større dosen enn de nevnte ovenfor, fører det til delirium, hikke, uopphørlig jamring, grettenhet, osv., og andre symptomer som så lenge de ikke er alvorlig, forsvinner av seg selv i løpe av ett par timer, eller kan bli fjernet ved å lukte på en uttynning av Camphor.
Det neste tilstand som oppstår i løpe av den sykdom; feber som stiger om kveld, søvnløshet, total appetitt bortfall, kvalm, den uutholdelig grinnette grettenhet, støning, det vil si en tilstand hvor opium vil være til skade, den tilstand er fjernet i løpe av ett par kvarter med Ipecacuhana. (Hahnemann gir omtrent den samme oppskriften som for Opium)
Jeg mener at de to midler er uuværlig og helt tilstrekkelig ikke bare for å avverge den dødelig utfall, men også for å forkorte, forminske og lindre skarlagensfeber.
Hva angår andre hygieniske tiltakk vil jeg råde at man burde forsøke å drive bort redselen, ved hjelp av oppmuntrende ord, ved å gi små gaver, og ved å beholde alle håpe en snarlig helbredelse. På den andre siden burde man gi pasienten muligheten til å velge alle slags drikk, og varmer eller kaldere dekning alt etter pasientens ønske. Pasientens ønsker er en mye sikrere guide enn alle de maksimer fra skolemedisin. Det eneste vi må passe oss for er at pasienten ikke tar fast føde for tidlig eller i for store mengder i løpe av rekonvalesens.”
Den neste delen av artikkelen gjelder prevensjon av skarlagensfeber og her sier han at Belladonna alene ser ute til være tilstrekkelig. Så beskriver han hvordan han kom til den konklusjon ved å foretelle om et tilfelle av en hele familie som ble behandlet med Belladonna fordi ett av barna hadde fått skarlagensfeber. Etter den behandling slapp resten av familien å få sykdommen. Deretter prøvde han metoden på flere familier med samme resultater og til slutt viste det seg at Belladonna tilsynelatende forbygget sykdommen i alle tilfeller.
Han sier at det er ikke sikkert at Belladonna har den antatt virkning og at det burde forskes i en større skala om det. Men han sier at det er absolutt nødvendig at de som bruker Belladonna bruker den på samme måten og han gir en detaljerte beskrivelse av hvordan han oppnår de usannsynlig små doser som han brukte. Bland annet sier han at det er absolutt nødvendig å blande Belladonna uttrekke ut i vann og å røre den kraftig med en skje rett før man gir den til pasienten. Om man gir Belladonna på hvilket som helste andre måtte kan man ikke regne med de samme resultater.
Når det gjelder følge av skarlagensfeber sier han at man kan fremdeles bruke Belladonna når den er indikerte, men at når de oppstår kvelende hoste at man må heller bruke Chamomilla.
Tross den nøktern presentasjon av saken ble reaksjonen nedslående.
Vi har flere vitnebyrde i form av brev og avis artikler, men det er like greit å se hvordan Hahnemann taklet motstanden i hans påfølgende artikkel ”Synspunkt om liberalisering innen medisin”.
Som en veldig forkortet oppsummering av den artikkelen kan man si at Hahnemann sier at han forstå at hans polemikk mot den vanlig måte å praktisere medisin på har skapte my forargelse. Men han beklager at en så viktig oppdagelse som en mulig preventiv middel for en så alvorlig epidemi blir forkastet bare på grunn av fordommer mot ham og han ber leger å prøve midlet som om de hadde fått den fra England og ikke fra en tyske kollega.
Han sier at han forstår at legene føler seg krenket og at de er rede for at hvis Belladonna viser seg å ha den preventiv effekten som han spår for den at det vil styrke hans argumentasjon favør av den my metoden, men han sier la oss ikke tillate at fordommer skal berøve publikum av en sjanse for å overleve epidemien.
Han sier at han hadde bedt 30 leger om å gi ham tilbake melding, men at ingen svarte. Derimot har to av de skrevet noe om virkning av Belladonna direkte til avisene ”Men for en holdning! Er det virkelig slik som en kollega behandler en annen i Tyskland?” Den kollega etter først ha skrevet at ”i den epidemi som jeg bevitner ingen barn som hadde brukte Belladonna ble angrepet av skarlagenfeber” snurre han plutselig helt om og skriver ”jeg må trekke tilbake min tidligere påstand fordi det viser seg at et barn fikk skarlagensfeber allikevel. Dette tilfelle beviser mer mot Belladonnas preventiv virkning enn de 500 tilfeller som er blitt beskyttet av dem.”
”For en utrolig logikk” forsetter Hahnemann ”Kvikksølv, som velkjente, er den beste middel mot veneriske sykdom; tusenvis av menneske har blitt redete av den. ”Nei!” sier en annen ”Jeg kan vise til minste 20 tilfeller hvor kviksølv ikke hadde noen virkning. Kvikksølv hjelper ikke: Disse 20 tilfeller beviser helt sikkert at kvikksølv ikke virker, selv om vi kan bevise at kvikksølv har reddet tusenvis av menneske. Jeg foreslår derfor at vi burde heller slutt å bruke kvikksølv og la oss ble spise opp levende av sykdommen fordi disse 20 tilfeller beviser at det ikke virker.”
En annen lege, skriver Hahnemann, sa at: ”Etter at epidemien hadde slått an for full, ga han Belladonna til 10 familier som besto av 36 barn. 3 barn ble angrepet av skarlagensfeber til tross for midlet. Av de resterende 33 barn ble ingen angrepet. Men så vidt vi vet ble ingen av dem utsatt for smitten.”
Konklusjon er at vi ikke kan betrakte Belladonna som en effektiv prevensjonsmiddel. Men, spør Hahnemann, hvorfor ble de 33 barn ikke utsatt for smitte når vi vett at i en slik epidemi ikke 2 av 100 blir sparte?
Hahnemann skriver ”Jeg innrømmer gjerne at mitt middel aldri skal ubetinget kunne fungere. Gud selv kan ikke kreer et middel som vil ubetinget virke i alle tilfeller, når den brukes på feilaktig måte, under feil omstendigheter, i feilaktig dosering og når det finnes ugunstig forholder.”
Igjen oppfordre han til upartiske undersøkelse og han avslutter artikkelen med følgende setning:
Leger av Tyskland! Bli brødre, bli sannferdig, bli rettferdig.
Siste artikkel som han skrev samme år heter omtrent ”Om virkning av veldig små doser av medikamenter” og er en sakelig diskusjon om hvorfor man blir mer mottakelig for et medikament når man er syke, enn når man er frisk. Muligens ligger kjernen av argumentasjon i følgende utdrag:
”For en enorm mengde av fersksuppe som vil behøves for å forårsake voldsom oppkast hos en friske menneske. Men se! For den pasient som er angrepet av en akutt sykdom er ikke en eneste dråpe nødvendig til den formål: lukten av suppa, ikke en millionsdele av en dråpe, som kommer i kontakt med nesen slimhinnen er tilstrekkelig for å oppnå denne resultatet.”
I de påfølgende årene fram till 1805 fortsatte Hahnemanns vandring fra by til by, men biografene har ikke helt oversikt over hvor han opphold seg de forskjellige årene. I 1803 ga han ute 2 artikler. Den ene om behandling av hundgalskap hvor han foreslår Belladonna på grunn av symptomene og den andre som er en varsel mot bruke av kaffe. Vi må forstå at på den tiden var kaffe raske i fert med å bli den meste populært drikk i Tyskland og at artikkelen må ha provoserte temmelig mange.
Han forklarer i den artikkelen at mennesker trenger næring i form av føde for å overleve. I tillegg til føde vil mennesket innta substanser som øker smaken, de minst skadelige av smaktilsetninger i følge Hahnemann er sukker, salt og eddik. Mennesker inntar også andre substanser som har ingen ernæringsverdi, men som har en fysiologisk virkning som vi kan erfare med våre sanser. Det er hva vi kaller medikamenter, og kaffe passer til den definisjonen.
Problemet med kaffe er at folk flest fornekter at kaffe har en medisinsk virkning. Hahnemann sier at: Fordi vi bruker kaffe så jevnlig, i nærmest ubegrensede mengder, på alle tider av dagen, og fordi forberedning av kaffe foregår på så ulike måter avhengig av tradisjon og vann, fordi den inntas i varierende mengder og styrke, fordi den brukes av mennesker i forskjellig alder, av mennesker av forskjellig konstitusjon og i forskjellige grader av helse, er det slik at iakttakeren er berøvet muligheten til å danne seg et presist bilde av kaffens rene virkning. Hvis du tar en plate, sier Hahnemann, og skriver en tekst på denne vil du kunne lese den, men hvis platen begynner å rotere rundt sin akse med en viss hastighet vil alle bokstavene danne en smørje av gråsone som blir uleselig selv om du er i besittelse av et meget skarpt syn.
Han sier også at alle medikamenter har en toksisk effekt på våre sanser som oppfattes som en ubehagelig fornemmelse. Ingen, sier han, har tatt sin første røyk uten å føle avsky, ingen friske menneske har noen gang drukket usukret svart kaffe for første gang med glede og fornøyelse. Han sier videre, dette er et hint fra naturens side om at vi burde unngå anledningen til å gå på tvers av helseloven, og at vi ikke lettsindig burde tråkke på det varselet som instinktet har plantet i oss for bevaringen av våre liv.
Jeg klipper nå, og gjentar, fra forelesning 1, side 72 og følgende:
La oss bruke litt tid på å se hva Hahnemann sier om kaffe. Jeg tillater meg å oversette meget fritt, til å forkorte og tolke deler av hva han sier i den ovenfor nevnte artikkel.
"Når et menneske som ikke er vant til å drikke kaffe tar seg et par kopper, eller når et menneske som vanligvis drikker kaffe, drikker betydelig mer enn det han er vant til, vil han merke i den påfølgende time eller to at hans selvbevissthet, hans følelse av at "jeg lever" vil bli tilspisset. Han får en klar avmerket rødhet på kinnene, en rødhet som ikke glir ut til vanlig hudfarge på kanten, men en rødhet som tar form av en flekk med skarpe kanter. Pannen og håndflaten blir varm og fuktig. Kroppen føles varmere enn før, men denne varmen gir samtidig en viss urolighet i kroppen. Det oppstår en slags vellystig hjerteklapp som minner om den man opplever når man blir veldig glad. Blodårene på hånden hovner opp. Han kjennes også varmere når man tar på ham, men den varmen utvikler seg aldri til hete uansett hvor mye kaffe han drikker (fører snarere til svetting); ingen blir brennende varme av å drikke kaffe.
Åndsnærværelse, oppmerksomhet, sympati blir mer aktiv enn i den naturlige tilstand. (... ) I løpet av de første timer vil kaffedrikkere smile til seg selv eg til alt rundt seg, og det er den egenskapen som har ført til at kaffe ble så populær som sosial drikk. ( ...)
I en sunn naturlig tilstand, vil ubehagelige følelser alternere med behagelige følelser, det er naturens kloke ordning. Men i løpet av den primære effekten av denne medisinske drikk, vil alt, derimot, bare være fryd og gammen, selv de kroppens funksjoner som normalt medfører en del ubehag, på grensen av det smertefulle, vil nå gjennomføres med stor letthet, ja nærmest fornøyelse.
l de første stunder, kanskje et kvarter, etter at man har våknet, særlig hvis man har våknet tidligere enn vanlig, vil man ha en ubehagelig følelse av at man ikke er helt ved bevissthet, man føler seg fortvilet og lat, kroppen er stiv og man har ikke lett for å bevege seg raskt og tankeprosessen er arbeidsom.
Men, se, kaffe fjerner det naturlige ubehag og treghet nærmest momentant og man føler seg mer livlig med en gang. ( ...)
For å overleve trenger mennesket mat og se! naturen tvinger oss til å finne mat og erstatte det som er gått tapt ved å gjøre oss sultne, et gnagende ubehag i magen, en pinefull lengsel etter mat, (...)
Ikke mindre ubehagelig er tørsten, som er en annen ting som naturen har sørget for. I tillegg til en lengsel etter væske, væsker som kroppen trenger for å opprettholde helsen, er vi plaget av tørrhet i halsen og i munnen, en tørr brennende hete over hele kroppen, hete som kan til og med hindre pusten, en rastløshet (...)
Vi drikker kaffe - og se! Borte er den ubehagelige følelsen av hunger og borte er den engstelige lengselen etter å drikke væske. Ekte kaffedrikkere, særlig de damer som er blitt avhengig, og som har begrenset anledning til å motvirke kaffens skadelige effekt ved hjelp av fysisk aktivitet i frisk luft, vil sjelden, iblant aldri, oppleve ekte sult eller tørste. l slike tilfeller er kroppen berøvet av ernæring og drikk, og huden er samtidig unaturlig tvunget til å ta opp fra atmosfæren all den fuktighet som er nødvendig for å opprettholde livets funksjoner. Hårdnakkede kaffedrikkere tisser mer væske enn hva de drikker. Naturens mest naturlige krav blir kvelt. (På den måten tilnærmer de seg - takket være den guddommelige drikk - de betingelser som rår i den velsignede ånd ovenfor; en ekte begynnelse på salighet her nede.)"
Hahnemann fortsetter i samme stilen over flere sider, jeg synes det er interessant lektyre og om jeg hadde fått viljen min da hadde alt som Hahnemann har skrevet vært pensum. Men i disse tider hvor alle er så stresset og hvor alt må gå så fort (kan det være en bivirkning av den utbredde bruken av kaffe ?) er vi nødt til å nøye oss med en smakebit.
Krigserklæring 1805
Fra år 1805 finner vi Hahnemann i byen Torgau hvor han vil bli fast boende for 6 år fram til 1811. Disse årene markere en vesentlig skille i hans taktikker. Fram til nå har han prøvde å overtale hans samtidig til å forlate den tidens medisinsk system som han anser som ubrukelig.
Problemet er at det er bare ham som innser dets ubrukelighet.
Ettertiden har viste at homeopati var langt bedre enn hans tids medisinsk system, med sine nesten overtroiske bruke av årelating og blanding av medikamenter. Det er bare 150 senere, etter første verdenskrig, når man begynte å bruke antibiotika og lignende medikamenter som har en vitenskapelig dokumentert effekt på sykdoms pådrivende årsak, at medisin brøyte endelig med de falske ideer som bundet medisin til middelalderen.
Men fremdeles i dag, våger man ikke å reinstaurer Hahnemann og gi ham den æren han fortjener, fordi nåtidens medisin fremdeles er, egentlig, ingenting ting annet enn en forbedret utgaven av hygiene som sikter bare til å begrense sykdopmmens skade virkning uten å prøve å forstå hva grunnen til sykdom egentlig er. Alt for ofte forveksler vi sykdommens årsake med ette resultat. Ta for eksempel en eldremann som har voldsom smerter på grunn av utslitt hoftledd. Kirurgi kan erstatte de utslitt ledd med en kunstig versjon og man menner dermed å ha gått direkte til årsaken for smerten, men det at holftene blir utslitt er i seg selv en resultat av en sykedom som fører til at kroppen ikke greier å vedlikehold seg selv.
Vi bruker fremdeles medikamenter som barbarer og angriper sykdom med kniver og gift, mens Hahnemann, med hans enkelt metoden, prøvde å bruke terapi for hindre at sykdommen oppstår, på en måte å knekke den i eget før sykdommen bryter ut.
Klart nok er det ingen som forstår hvordan slik enkelt metoder som homeopati kan virke, og det er det som er det største hinder for en aksept av homeopati. Fremdeles må homeopati innse at den er som en knive i vitenskapets side fordi den ikke lar seg forklare og at det vil ha værte flaut å ta i bruke noe som ikke lar seg forklare.
Fram til 1805 har Hahnemann prøvde å argumentere på en sakelig og høflig måte, men hans intelligens og kunnskap nivå er langt over gjennomsnitt og de fleste av hans argumenter faller på tom grunn.
Han har ofret sitt liv til sine studier og eksperimentering, til og med risikerte hans helse ved å prøve ukjente giftstoffer på sin egen kropp, han har fornektet seg selv alle de verdslig goder som han status og utdanning kunne ha gitt ham, han har mistet sitt barn som følge av forfølgelser og har levde mange år i ekstremt fattigdom på grunn av hans overbevisning.
Overbevisning som omsider viste seg å være velfunderte siden de førte til oppdagelse av Belladonnas forbyggende virkning i skarlagensfeber.
Men til og det, ble latterliggjorte, forvrengte og feiede under teppet av hans kolleger og de få som innså Belladonnas effekten mot skarlagensfeber sa at det kunne like godt var resultatet av en slumptreffe og på ingen måte beviser at systemet for å finne fram til spesifikk i alle sykdoms tilfeller fungerer.
Dudgeon forteller om en anekdote som må stamme fra årene rundt 1804 fordi det er på den tiden at han oppholdt seg byen Machern:
”Mens han bodde i Machern, etter å ha arbeidet hele dagen med sine oversettelser, hjalp han ofte sine modig kone med å vaske klær om natten og siden de ikke hadde penger til kjøpe såpe brukte de rå poteter til dette formål.
Den mengden av brød han greide å skaffe til sine familie var så liten at for å unngå sutring og klaging, pleide han å vei hvert porsjon slik at alle fikk like my (skulle jeg kanskje har sagt like lite?).
På den tiden ble en av hans datter syke, og siden hun ikke var i stand til å spise sine daglig porsjon av brød, gjemte hun den i boks og sparte på den i påvente av at appetitten skulle kom tilbake når hun ble frisk igjen. Dessverre ble hun bare mer og mer syke og hun ble overbeviste om at hun aldri skulle få gleden av hennes lager.
Så en dag fortalte hun hennes favoritt søster at hun viste at hun kommer til å dø, at hun aldri mer vil være i stand til å spise og hun høytidelig overakke henne den lager av innskrumpet tørket brød som hun hadde gledet seg til å spise når hun ble friske.”
Jenta overlevde sykdommen, så det er ikke det, men det er slike hjerteskjærende episoder som gjorde at Hahnemann ble gradvis mer og mer fandenivoldsk.
De fleste som har studert homeopatiens historikk beklager Hahnemanns ny adferd. De mener at slike angrep ble utløst av dyp frustrasjon, og de mener at slike holdninger har skadet homeopati.
Det er ikke tvil om at Hahnemann var et temperamentsfullt menneske, men å anta at hans opprør er en overilt reaksjon av en ubesindig hjerne, er å sterkt undervurdere mannens besluttsomhet. Han visste hvilke økonomiske og juridiske konsekvenser hans avsløring av apotekerne og legenes griskhet ville medføre på sikt. Han var ikke naiv, han var ikke ubehersket; han var kompromissløs, og det er det som skremmer mest.
Minst et år før han for første gang tok ordet 'homeopati' i munnen bestemte han seg for heller å stå alene med sine meninger fremfor å søke bekvemmelighet under flertallets beskyttelse. Å innse at det finnes to motsatte grunnleggende prinsipper i medisin, som er for alltid uforenlige og ikke komplementære, var en betingelse for videre krystallisering av det homeopatiske system.
Og i 1805 kom BOMBEN!
Året 1805 markerte et vesentlig vendepunkt i Hahnemanns utvikling. Det året ga han ut en bok av avgjørende betydning, samt to epokegjørende artikler i medisinsk blad. En av disse artikler, som han kalte "Erfaringsmedisin" er en forløper til "Organon", og det andre med tittel som på engelsk lyder "Æsculapius in the balance" (i antikkens Egypt var Æsculapius legens beskytter, og 'balance' refererer til Justisens vektskål).
Den sistnevnte artikkel er en syllskarp kritikk av fortidens og datidens medisin (den kunne med fordel også bli rettet mot nåtidens medisin).
Han anklager sine legekolleger for å basere sin behandling på spekulativ forståelse av sykdommens natur, som i praksis medfører at de bruker store mengder sammensatte medikamenter. Han anklager også legeforeningen og apotekernes forening for å ha inngått en sammensvergelse for å dra penger ut av pasientens lommebok og sier at legene er så feige at ingen tør stå fram med sin egen mening.
Sant nok var anklagen undertonet og godt gjemt i en lengre artikkel. Enda mer formildende er det at Hahnemann anklaget systemet, tradisjonen og utdanningsmetodene mer enn de individuell legere og apotekere, men anklage var tross alt klinkende klar og lot seg ikke misforstå.
Opp til nå hadde Hahnemann vært ansett som en original teoretiker som hadde noen interessante ideer. Med denne skriften legger han alle kortene på bordet og brenner alle sine broer for alltid. Fra dette øyeblikket er Hahnemann uvenner med ALLE.
Man kan spørre seg hvordan Hahnemann i en alder av 50 med økonomisk ansvar for en familie med 9 barn, kunne finne på å gi avkall på en lovende karriere i en respektabel bransje. Fordi Hahnemann visste veldig godt at hans opptreden var likens med å brenne alle broer. Fra nå av er Hahnemann ”Public Enemy Number One” i legebransjen.
I 1805 kom Hahnemanns lære på den medisinske arena som lyn fra klar himmel, uanmeldt, uventet, uønsket og ikke forstått. Hans ideer er så originale, så sterke og klart formulerte at det virker som skapningen av et inspirert geni. Men når man studerer gresk medisin, ser man at Hahnemann er mer som en systematisk ingeniør som tar opp og viderefører et arbeid som hadde stoppet opp i over 2000 år. Hahnemann har heller aldri lagt skjul på hvor mye han skylder fortiden.
I introduksjonen til Organon bruker han flere sider for å gi eksempler på anvendelsen av det homeopatiske prinsipp både i folkemedisinen og i legekunsten. Når jeg kommenterer Hahnemanns artikkel "Erfaringsmedisin" vil jeg vise til paralleller i gresk medisin, men først ønsker jeg å si noe om den 700 sider bok som Hahnemann publiserte året 1805.
Den latinske tittelen "Fragmenta de viribus
medicamentorum" innebærer omtrent "Observasjoner om deler av
medikamentets positive effekt på friske mennesker". I den boken som ble
skrevet på latinsk rapporterer Hahnemann om virkningen av 27 midler han hadde
prøvd på seg selv og den boken er homeopatiens første materia medica. Om
Hahnemann ikke var den første til å oppdage homeopati, var han i hvert fall
helt sikkert den første til å systematisk prøve medikamenter på seg selv. (Man begynner
virkelig å lure på hvordan mannen fant tid til å gjøre alt dette arbeidet!) Her
igjen må det sies at Clausius Galen (200 -
Homeopati er i ferd med å
krystallisere seg.
Men 1805 er et merkelig år på mange måter. 1803 er året for slaget ved Trafalgar, og England har nå gjennomført en effektiv embargo som stanser all sjøtrafikk til Europa. Napoleon, snytt for sine planer om å erobre Egypt, snur alle sin vrede tilbake mot Europa. Torgau, byen hvor Hahnemann oppholder seg, er gjort om til en militær festning. Det gir Hahnemanns standhaftighet en ny dimensjon, når man tenker på at mannen gjorde det meste av sitt grunnleggende arbeid på en tid hvor verden sto i brann.
I 1805 publiserte Hahnemann "Erfaringsmedisin", en artikkel hvor vi tydelig kan se at 'homeopati' er i ferd med å krystallisere seg. I denne forløperen til Organon kan vi skimte de grunnleggende prinsipper som gradvis modner og blir videre systematisert i de forskjellige utgaver av Organon.
I den artikkelen presentere han premissene og metodikken i hans nye behandlingssystem, som han fra nå av kaller homeopati. Uten å gå i detalj kan jeg si at hjørnesteinen i systemet er følgende.
1) Erkjennelse av livskraftens rolle i helbredningsprosessen.
2) Erkjennelse av at hvert sykdomstilfelle er unik.
3) Bruken av medikamenter som forårsaker symptomer som mest
mulig ligner pasientens egne symptomer.
4) Bruken av kun et medikament om gangen.
5) Bruken av minst mulig dose av medikamentet.
6) Viktighet av å fjerne utløsende og opprettholdende faktor og
7) Viktigheten av å fjerne hindrene for helbredelse.
Denne 40 siders artikkelen begynner med et varsel mot å bruke et medisinsk system som etterligner naturen, og Hahnemann sier at all medisin bør stamme fra erfaring bearbeidet av intellekt. (Hahnemann understreket flere ganger i løpet av sin karriere at homeopati ikke er naturmedisin. Den samme argumentasjonen er å finne i introduksjonen til Organon gjennom samtlige utgaver.)
Videre sier han at det ikke er mulig for mennesket å oppdage sykdommens presise årsak. Det er feil, sier han, å bruke diagnose som grunnlag for behandling fordi man aldri vil finne to sykdomstilfeller som er eksakt like.
I stedet for å bruke diagnose foreslår han at legen heller burde prøve å danne seg et bilde av hvordan sykdommen arter seg hos hver individuell pasient. Deretter følger en rekke instrukser som er omtrent de samme man finner i Organon §§ 84 - 99.
Hahnemanns instruks for å danne seg et bilde av sykdommen ble i sin tid, og ikke minst i vår tid, mottatt med bemerkninger som "Uffda!" og "Hva er vitsen med å gjøre det så vanskelig?" og "Sånt har vi ikke tid til". At Hahnemann baserte sine metoder direkte på det som ble praktisert i klassiske Hellas er fullstendig ukjent for de fleste av hans kritikere.
Etter å ha forklart hvordan man kan danne seg et bilde av sykdommen, sier Hahnemann:
"Når vi har skaffet oss et bilde av totaliteten av symptomene, har vi foran oss et bilde av selve sykdommen" (jfr. Organon § 18).
Det er denne påstanden som har ført til at homeopati har vært anklaget for kun å drive med symptombehandling. Motargumentasjonen til denne anklage er for lang til å ta opp her, men la meg sitere et par setninger som viser at Hipokrates også er av den oppfatning at man ikke behøver å kjenne til sykdommens årsak for å kunne kurere.
"Ancient medicin" 2. avsnitt: "…og mest av alt virker det for meg at de som sysler med medisin burde sysle med ting som er velkjent for folk flest…"
Og videre i avsnitt 20:
"Noen leger og filosofer sier at det ikke er mulig å forstå medisin når man ikke vet hva et menneske er og hvordan han ble til og hvordan han er oppbygget, og de sier at de som ønsker å kurere mennesker må lære disse tingene først. Men slike uttalelser hører egentlig hjemme i filosofien; Empedocles og noen andre har uttalt seg om menneskets opprinnelse og har beskrevet hvordan mennesket først ble laget og hvordan han er konstruert.. Men jeg synes at alt som har vært sagt og skrevet av filosofer og leger om naturen, har mindre tilknytning til medisin enn malerkunst. Jeg mener at man ikke kan lære noe sikkert om naturen på noen annen måte enn ved å praktisere medisin, og at den kunnskap bare kan tilegnes når man forstår hele den medisinske kunst på en ordentlig måte."
På 12. side i artikkelen er Hahnemann kommet til kjernen i sin artikkel. Han kaller det ”Første aksiom av erfaring”:
"Når to generelle irritasjoner påvirker kroppen samtidig, dersom disse irritasjoner er av forskjellig art, vil virkningen av den første (den svakeste) irritasjon opphøre og vil for en tid være avbrutt på grunn av den andres inntredelse."
Derimot, og på den annen side ”Andre aksiom av erfaring”:
"Når de to irritasjoner er av lignende art, vil den svakeste irritasjon være fullstendig slukket og tilintetgjort av den sterkeste irritasjon" (jfr. Organon §§ 42 - 45).
Deretter dokumenterer Hahnemann sin påstand ved hjelp av en rekke eksempler av samme type som han bruker i Organon §§ 33 - 46. Derfor sier Hahnemann at det er helt avgjørende å lære mest mulig om den eksakte virkning av hvert medikament, og han foreslår igjen at man burde prøve medikamenter på friske individer. Så følger et langt innlegg hvor han setter opp palliativ eller lindrende virkning av medikamenter mot den kurative bruken av medikamenter; alt er selvfølgelig utførlig dokumentert med eksempler i Hahnemanns kjente stil. Han går heller ikke glipp av anledningen til å nevne at andre før ham har valgt medikamenter på grunnlag av symptomlikhet.
De neste 15 sider handler om bruk, dosering og repetisjon av medikamentene, og det er her han skiller seg ut fra alt som er å finne i tidligere medisin. Det er tydelig at det er gjennom praksis at Hahnemann utviklet homeopati. Praksis lærte ham tre ting som jeg ikke finner noen paralleller til i noen annen form for medisin. (Dog må det sies at Paracelsius, 1493 - 1541, og enda mer Van Helmont, 1578 - 1644, langt på vei hadde tråkket på den samme sti.)
I "Erfaringsmedisin" sier Hahnemann:
1)- Det syke mennesket er mer følsomt for medikamenter enn det friske
mennesket. Med andre ord øker sykdommene pasientens overfølsomhet for
medikamenter. Det fører til at man må begrense størrelsen av dosen mot det
minimale for å unngå 'bi-virkninger'.
2)- Hvert medikament påvirker organismen på en rekke forskjellige måter,
alt avhengig av pasientens tilstand. Man må strebe etter å finne det
medikamentet som dekker alle pasientens symptomer. Dersom en pasient viser
flere symptomer enn det som er dekket av et eneste medikament, må man velge det
medikament som dekker det viktigste symptomet og så la det virke ferdig, for
deretter å gi det neste medikamentet (Organon §§ 180 - 184). Å gi flere
medikamenter samtidig virker mot sin hensikt, fordi det ene slår det andre ut.
Det er en hjørnestein i hans system at man kun skal gi medikamentene enkeltvis.
Den vanlige praksis gjennom tiden, så vel hos grekerne, i middelalderen og i
moderne tid, er å gi flest mulig medikamenter samtidig.
3)- Styrken av medikamentet er ikke bare avhengig av dosens størrelse,
men også av repetisjonsfrekvens. Han gir som eksempel bruken av Digitalis og
forutsetter at det blir gitt i et tilfelle hvor midlet er godt indikert fordi
det dekker pasientens symptomer. Dersom en ti-dråpers dose som er tilstrekkelig
for å kurere pasienten blir delt opp slik at pasienten tar en dråpe to ganger
om dagen i fem dager i stedet for å ta alt på en gang, vil det vise seg at
denne oppdelingen av dosen vil føre til at styrken av midlet blir betraktelig
økt og vil føre til en betraktelig 'bi-virkning'. Det er den samme iakttakelse
som senere kommer til å sette Hahnemann på sporet av LM-systemet.
Artikkelen slutter med en bemerkning om viktigheten av hygiene og diett og nødvendigheten av fjerne opprettholdende faktorer for å gi pasienten en sjanse til å gjenvinne helse for egen maskin, i stedet for å gi pasienten medikamenter for enhver pris (jfr. Organon §§ 5, 77, 94, 226 osv.).
I 1805 fylte Hahnemann 50 år. For han har klokka på hans Hard days night nettopp passert tre på ettermiddagen, og han må skynde seg om han skal avslutte arbeidet før klokka slår seks. I de neste fem år ser vi at Hahnemann avsluttet sin oversettelsesarbeid og begrenset sin litterære produksjon og tok flere og flere pasienter, samtidig som han brukte tiden til å finpusse den første utgaven av Organon. Det siste oversetning han fullførte kom ut i 1806 og var en oversetning av en original skrevet på fransk som heter Albert von Haller Matria medica.
I de påfølgende 5 år begynte Hahnemann å ta mer og mer pasienter til behandling og han økte sin erfaring med homeopati samtidig som han skaffet seg mer kunnskap om medikamentenes virkning ved å systematisk prøve dem ut på seg selv. Men han var fremdeles, praktisk talt, fortsatt den eneste legen som brukte homeopati. Han kom til den konklusjon at han muligens ikke hadde forklart sin metode grundig nok.