Kapitel 2: KONSOLIDERINGSÅRENE

I 1792 ble han reddet fra hans prøvelsestid i Støtteritz av en ny ”engel” som invitert ham til å bo i hans slott i Gotha. Han fikk til rådighet en helt ving av slottet for å drive en psykiatrisk sykehus. ”Engelen” hete Ernst von Sachen og han var hertug av Gotha. Han skaffet også Hahnemann sin første pasient som var en velkjente politisk figur i den tidens tyskland. Den posten han hadde da han ble sinnelidende var omtrent det man kan sammenligne med finansminister. Hahnemann forlangt et helt års lønn, som skulle betales i forskutt, for å ta seg av saken. Den fremgangsmåten vekket enormt kritikk av legestand, men Klockenbring, som pasienten hete, ga Hahnemann den samme beløpe en gang til etter at han ble helbredet, for å vise hvor fornøyde han var. Det hører med historien at flere leger hadde mislykkes før Hahnemann tok over og kurerte mannen. Flere år senere, i 1796, publiserte Hahnemann en beskrivelse av kasusen og av de metoder han brukte (Description of Klockenbring during his insanity) og her igjen, vil det for oss, virke som helt fornuftig og normal framgangsmåte.

Klockenbring

I begynnelsen av behandling isolerte Hahnemann seg helt alene i palassens vingen og bodde sammen med Klockenbring. Han forbød til og med at kona av mannen skulle besøke ham og han nøyde seg med å observere pasienten uten å gi noe slag medikamenter for en lang stund. Hahnemann mente at den effekten som behandlerens personlighet hadde på pasienten var av avgjørende betydning for utfallet. Han måte første vinn tilliten. Han oppførte seg meget vennlig og viste mye medmenneskelig forståelse og kombinerte dem samtidig med fast beslutning. Blant annet sa han at det ikke er riktig å straffe den mentalt syke og sier at det skulle ikke ha vært lov å binde og slå mentalpasienter. I hans veiledning for behandling av mentalt syke gikk han også sterkt ut mot det som var praktisert i hans dager og pekte ut en kurs som gikk i en helt annen retning.

Phillip Pinel

Disse metoder ble ikke innførte av andre enn Hahnemann før den fransk psykiater, med navn Phillip Pinel, uten å nevne Hahnemann, foreslå mer eller mindre den samme tiltak. Derfor er det Phillip Pinel som har hæren av å endret behandling av psykiatriske pasienter på begynnelse av 1800 tallet ved å ta bort kjetting og tvangtrøya og avskaff straff for avvikende adferd.

På grunn av kostnadene som en slik behandling medfører fikk Hahnemann ikke flere pasienter i Gotha og han reiste der i fra etter et år. Men han fortsatte med behandling av sinnelidende blant annet i Brunnsvick i 1796, i Kønigslutter i 1798 og i Altona i 1800. Det er også blitt bevarte mange brev som slik pasienter utvekslet med Hahnemann. Den siste psykiatrisk pasient han tok seg av, en forfatter med navnet Wessel, overbevist imidlertid Hahnemann at ikke alle psykiatrisk tilfeller er egnet til å behandles privat, så han sluttet med det.

Felles katalogen 1793

Den neste perioden, selv om det ikke er riktig å dele opp en manns liv i klare definerte avsnitt, begynner med det oppdraget han fikk med å oversette en bok som var en slags "bibel" for både leger og apotekere.

Det viser hvilket renommé Hahnemann hadde og det viser at han var en slags myndighet i bransjen. Boken het på tysk "Apoteker lexikon", i 4 bind, til sammen 1280 sider, og kom ut bind etter bind i en perioden som streker seg fra 1793 til 1799. Boken ble godt mottatt og kom ut mange utgaver.

Vandring blir intensivert.

Det er vanskelig å si hvorfor jeg har valgt å sette en skille her. Sannsynligvis er det fordi 1792 markerer en akselerasjon i Hahnemann stadig flytting fra sted til sted. Hvis ikke jeg er kommet helt ut av telling har Hahnemann forandret residensen en svimlende 15 ganger fra 1790 til 1805. I den perioden oppførte han seg mer som en sigøyner enn som en respektabelt borger. Han ser ut til å ha hatt en behov for en stadige fysiske vandring fra sted til sted, en slags romantiske legning, en søken etter det evig grønne gress som ligger et annet sted, over det neste fjell, i en annen dal.

Man er berettigget til å spør hvorfor han flyttet så mye. Han vil ikke selv si noe om det, men nøyer seg med å presisere at han flyktet aldri, bare flyttet og at han skylte aldri penger til noen. Så hvorfor fikk han ”mark i buksene” da? Vi må huske at han på tiden hadde en familie som besto av 11 medlemmer og at flyting på den tiden skjedde med hest og kjær. Det må ha værte en fenomenal dren på hans energi. Jeg tror at den meste tilfredstillende forklaring er å finne i Richard Hæls bok hvor han skriver på side 48 av bind 1:

”Hos Hahnemann, ny og stort ideer var i emning. Hele hans intellekt var på kokke punkt: han var i en tilstand av indre revolusjon. Misfornøyd med de gamle lærdom han hadde fått, som tilslutt byde ham nærmest imot, men uten enda å ha kommet til et punkt hvor han helt klart kunne erkjenne en ny, fast etablert og uggendrivelig lære som han kunne ha legge fram. Og derfor ble han distraherte av mental anstrengelse som drev ham fra sted til sted.

Slik er den menneskelig psykologi: en reformator eller profet trekker seg tilbake fra menneskelig kontakt under slik omstendigheter og søker fullstendig isolasjon. Han flykter som Moses, Elisa, Jesu eller Mohammed inne i ørken for å bli alene og baske med sine tanker.

En andre er jaget fra sted til sted av sin indre uro, han trenger evig forandring i omgivelser i sine søken etter et nytt innfall, en ny revelasjon. Den indre uro hindrer ham i å finne hvile noen steder inntil en stor konsept blir ferdig utviklet, hjernens arbeid er fullført og en mental konsept blir krystalliserte i en endelig form. Da takket være den nylig oppdaget synspunkt, selvtillit, fred og stabilitet kommer tilbake av seg selv etter hvert. Det er eksakt hva som skjedde med Hahnemann!

Fra årene 1790 til 1805 tok den ny behandlings metoden gradvis form. Vi har den første varsel om dets ankom i 1789. I 1796 ser vi den første fast form i hans kamp mot blanding av medikamenter som var brukt på hans tid. De følgende år vil den utfolde seg enda mer og oppnå dets endelig form i Organon i året 1805. Perioden av ro og stabilitet som følger etter Organon, viser at indre tilfredsstillelse og fred er vendte tilbake. Det kommer tydelig fram av Hahnemann skriveri.

Hans litterær produksjon er nærmest mirakuløse når man betrakter den i kontekst av materiell bekymringer som trykket på ham, som for eksempel å finne en passende sted å bo, ny måter å tjene penger på, plager av å pakke og flytte, vanskeligheter med de lang reise og arbeidet med å installere seg i et nytt hus. Hahnemann publiserte i den periode over 5500 sider av trykket papir- egen kreasjoner, artikler i medisinsk blad og oversetning bland dem arbeid av fundamental viktighet. (sitat slutt)

A friend in health 1795

To år senere (1795) publiserte Hahnemann en liten bok adressert til publikum for øvrig, hvor han tok for seg alminnelige hygieniske regler.

Om du leser boken "A freind in health" vil du se at han kommer med en rekke fornuftige råd, som for oss er helt selvfølgelige, men du må huske at på den tiden pleide folk å oppbevare avføringen i en nattpotte som de tømte ut av vinduet om morgenen. I den boken anklager han legene for ikke å være sitt ansvar bevisst når det gjelder innføring av hygieniske tiltak.

Han kritiserer også diettsystemer og sier at dietten må være individuelt tilpasset. Han sier magesekken er minst like individuell som foten og siden det ikke finnes en sko som passer til alle føttene kan det heller ikke være en diett som passer for alle magene.

Han anbefaler frisk luft og sier blant annet at det må være en skorstein i det rommet hvor man fyrer. Okay? Det er vanskelig å forestille seg levekårene som gjaldt i storbyene for 200 år siden.

Han mente at legene burde være mer påpasselige med renslighet og at de burde vaske hendene mellom hvert pasientbesøk. Han anbefalte at man burde innføre karantene med besøksforbud for pasienter angrepet av smittsomme sykdommer. Alt dette var ikke vanlig praksis på hans tid.

Han sier at legene må delta i byplanleggingen og han anbefaler blant annet at gatene må være minst like brede som huset er høyt og at hvert hus må ha en hage som er dobbelt så lang som huset er høyt slik at luften kan sirkulere og bli fornyet.

I samme periode oversatte han en bok om oppdragelse og pedagogikk fra italiensk og det beviser på nytt at han også behersket italiensk.

Et Nytt Prinsipp for å avgjøre Medikamentenes Helbredende Virkning 1796

I 1796 har Hahnemann tydeligvis begynte å praktisere igjen og han skrev en lengre artikkel i et medisinsk tidsskrift som hadde den virkning at den provoserte legestanden fordi de følte seg anklaget for å bruke medikamenter uten å vite hvordan medikamentene virket. På den tiden var materia medica, stort sett basert enten på foreldede teorier eller på gamle tradisjoner. Disse materia medica ga oppskrifter for å framstille medikamenter ved å blande sammen en utrolig stor mengde (opptil 50) forskjellige stoffer i samme preparat.

Men artikkel er egentlig veldig forsiktig skrevet, argumentasjon er velfunderte og begrunnet med en rekke forklarende eksempler og Hahnemann slår ikke inn sitt poeng før han er kommet omtrent halvveis gjennom den. Men da slår han den kraftig inn og for første gang gjenkjenner vi, uten sjanse for misforståelse, det som senere vil ble kjente som homeopati.

Innledningsvis roser Hahnemann kjemi for dens bidrag til oppdagelser av medikamenter, men han sier at kjemien har sine begrensninger. Han sier at kjemien er utmerket for å finne medikament som kan nøytralisere gift og som ventet gir han en lang liste av eksempler.

Videre sier at eksperimentering på dyr gir oss heller ingen klar metoden for å finne passende medikamenter til menneske. (Akkurat det der overrasket han meg, fordi jeg viste ikke at slik dyr eksperiment var allerede kommet så langt på hans tid). Han sier for eksempel at en gris, som forresten er det dyr som viser mest fysiologisk likehet til mennesket, kan spise nux vomica uten ulemper mens et menneske dør av noe gram av det samme stoff. Han sier at ikke heller å gå forbi magesekken og injisere gift direkte i blod, gir noen sikrere resultater, bland annet fordi et dyr ikke kan gi inntrykk for hva den føler.

Botanikken hjelper oss ikke heller fordi planter av samme familie viser svært forskjellige effekter når de brukes på menneske og igjen gir han flere sider av eksempler.

Så kommer ham til en hårreisende konklusjon: det eneste som duger er erfaring samlet ved å registrere effekten av medikament direkte på menneske.

Prøvning av medikamenter på frisk mennesker

Man må prøve å forestille effekten et slik foreslag hadde på den tiden, huske at det er mer enn 200 år siden. For oss som vet hvordan grunnlag for homeopati ble utvunnet gjennom slik prøvning virker det som en fornuftig foreslag. Men bare tenk på det: vil du ha utsatte deg for en slik eksperiment? Vil du ha helt frivillig prøve et helt ukjente stoff på det selv? Selv i vår opplyste dager er det igjen som gjøre noe slik og selv om vi sier at alle medikamenter er utprøvde på frisk mennesker før det lanseres på market er det en rekke prosedyrene som må gjennom før man prøver den på menneske.

Før det første er de fleste medikament framstilt ved hjelp av kjemi og før man bruker enn medikament vet vi allerede mye om virkningen av de forskjellige molekyler som inngår i komponenten. Og for det andre er de fleste medikamenter laget med en viss mål for øyene nemlig å hindre de skadelig stoffene som er forårsaket av sykdom å kom i sirkulasjon.

Du har muligens lagt merk til at de fleste medikamenter tilvirket i våre dager er klasserte i forkjellige kategorier som anti-histamin for eksempel, eller betablokker, eller suppresif, inhibitor, antagonister og så videre. Alle disse ord betyr omtrent det samme, det betyr å sette kjepper i hjulene for kroppens egen mekanisme. Strategien er å studere den friske kroppen ved hjelp av teknologien, det er hva man kaller fysiologi, og sammenligne det med det som skjer hos et sykt menneske, det er hva man kaller patologi. Ved hjelp av slike undersøkelser kan man finne ut at, hos et sykt menneske, er noen av kroppens stoffer økt i mengde sammenlignet med en ”Normal” tilstand. Trikset er å introdusere kroppen for noe som nøytraliserer disse overskudds stoffer slik at de ikke kan sirkulere fritt i organismen. Og dermed blir pasienten på nytt ”Normal”.

Den store fordelen med den strategien, er at den farmasøytiske industrien er i stand til å forske på disse ting uten å plage pasienten. Det er hva man kaller ”i vitro” forskning, som betyr å forske i en flaske i motsetning til å forske ”i vivo”, som betyr å forske på et levende menneske. Man kan alltids ta ut av kroppen, noen prøver på den delen man er interessert i å forske på, og så dyrke den slik at man får mange slike deler og deretter prøve å tilsette forskjellige stoffer, helt til man omsider finner et stoff som ”blokkerer” den.

Deretter kan man prøve stoffet på dyr, for å eliminere de stoffer som er direkte dødelige, og av de resterende, kan man så eksperimentere på disse dyr til man finner doser det går an å leve med. Så la oss, i forbifarten, rette en takk til disse millioner av dyr som verden over, mus og gris, katter og hunder, som alltid er villige til å ofre sitt liv for å assistere oss i dette viktige arbeidet. (Statistikken viser at i 1994 antall større dyr - rotter, mus og fugler ikke medregnet - drepte i laboratoriene i USA alene, var 1 ½ million. Man antar at cirka 17 million rotter, mus og fugler kommer i tillegg. Kilde: Scientific American, februar 1997).

Til slutt, når man er kommet så langt, kan man forsiktig prøve stoffet på mennesker.

Men Hahnemann foreslo at man prøvde forskjellige stoff som man viste omtrent igjen ting om, uten å ha første prøvde det i verken ”vitro” eller på dyr. Selv om den konklusjon stammer fra en logisk sats er det ikke tvil at, for den tidens legestand, må den foreslag stamme fra en man som er fullstendig gal og jeg forstår godt at den utløste en nesten uoppløselig motstand.

Hahnemann forsetter hans essay med følgende spørsmål:

Men hva slags eksperiment skal man bruke?

Han sier at det fleste medikamenter har blitt oppdaget ved heldig slumptreff og at slik kunnskap er meget nyttig, men han sier:

”Fra år til år blir vi kjente med ny sykdommer, eller ny faser av gamle sykdommer, og hvis vi da bare kan stole på slumptreffe for å oppdage ny botemidler, er den eneste muligheter vi har å grupper sykdommer i generelle grupper og prøve det samme botemidler som har virket i samme typen av sykdom. (…) men om sykdommer bare ligner hverandre hvordan kan vi forvente bra resultater, fordi hvis det er forskjelle fra den ene sykdommer til den andre, kan disse sykdommer aldri være den samme sykdom.”

Han innrømmer at det finnes noen spesifikk midler for noe spesifikk sykdommer som aldri forandre seg og han nevner China mot malaria og kvikksølv mot syfilis, men han sier at så vidt han forstår er det aldri blitt foreslått en metode for å finne det spesifikk midle for enhver sykdom.

Tre måter å bruke medikamenter på

Han sier at menneske kjenner til tre måter å bruke medikamenter på:

Den første er å fjerne den fundamental årsaken til sykdom. Gjennom alle tider har legen forsøkte å gjøre nettopp det og det er den meste edel måte for å kurere på. Men å finne årsak er ikke alltid så lett, særlig når det gjelder kroniske sykdommer av en kompliserte art.

Den neste er å bruke medikamenter som motvirker symptomene (og nevner den latinsk utsagn: contraria contrariis), men han sier at den metoden fører bare til midlertidig lindring og at tiden viser at pasienten senere opplever en forverring av hans tilstand.

I bland har noen leger gjennom tiden prøve en tredje metoden hvor de forsøker å finne et spesifikk middel for en sykdom, et middel som ikke bare midlertidig dekker over symptomene og fører til forverring på sikt, men et middel som kurere hele sykdom en gang for alle, som ved en trylleslag. Men hvem kan fortelle oss hvordan de fant disse spesifikke midler?

Jeg har viste at alle de metoder brukt i vår tid, sier Hahnemann, ikke viser seg å føre til mål, derfor, sier jeg at:

Det gjenstår ingen annen måte enn å test medikamentet direkte på menneske.

Den legen som streber etter sin eneste mål, som er å perfeksjoner sin kunst, kan ikke bruke noen annet informasjon enn:

Først, hva er den rene virkning av hver enkelt stoff tatt enkeltvis på menneske?

Neste, hva lærer disse observasjon oss, om hvor vi kan bruke medikamentet i den eller den sykdom?

Hahnemann anbefalte at man skulle prøve ut hvert stoff hver for seg, ett og ett, på friske menneske før man anvendte dem på de syke. Her igjen, for oss, virker det som en helt opplagt framgangsmåte og som vi vet, i vår tid, er det ikke lov å ta i bruk et medikament før det er grundig dokumentert, men Hahnemann var faktisk den første til å anbefale denne prosedyren.

Han sier at det finnes slik rapporter, men at de er meget få, det stammer stort sett fra eksperimenter gjorde på kriminellere eller fra andre tilfeldig uhele som for eksempel når menneske har prøvde folk medisin i desperasjon.

Han sier at vi må bygge opp en fullstendig samling av slik eksperimenter og at den samling vil danne grunnlag for fremtidig materia medica dersom vi bygger vår bedømmelse på følgende aksiomer: (og han sitere dem i uthevet skrift.)

Homeopati tar formen

Enhver kraftig medikamentell stoff forårsaker i menneskets kropp en spesiell type av sykdom: desto mer kraftig medikamentet er, dess mer spesiell, markant og voldsom blir sykdommen.

Vi burde imitere naturen, som noen ganger kurerer en kroniske sykdom ved å ”erstatte(usurpere) den med” en annen sykdom, og vi må bruke (særlig i kroniske) sykdommer, den medikament som har evne til å forårsake en annen meget lignende kunstig sykdom, og da vil den tidligere sykdom ble kurert: similia similibus.

Lite lenger ned, innrømmer Hahnemann at disse aksiom barer preg av å ha kommet fram etter lang intellektuell analyser. Han skriver: derfor må jeg haste meg og illustrer dem ved eksempler, men første må vi ha en del ting i tankene:

De fleste medikamenter har mer enn en virkning. Den første er en direkte virkning, som gradvis går over til en andre virkning (som jeg kaller sekundær virkning). Den andre virkning er ofte det stikk motsatt av den første virkning. Det er på det vise at de fleste botaniske stoff virker.

Det finnes unntak til den reglen, hvor vi ser at noen medikament fortsetter sin første virkning uavbrutt, og gradvis minker i intensitet helt til det ikke er noen virkning igjen å spore. Det metalliske stoffer har den type av virkning, for eksempel svovel, arsenikk eller bly.

Dersom vi i en kroniske sykdom, administrerer et medikament som i sin primær virkning ligner effekten av sykdommen, vil den sekundær virkning av medikamentet fører til en tilstand som er eksakt den vi prøver å oppnå. Men noen ganger (særlig når dosen er store) vil den sekundær virkning bli for kraftig og det oppstår for noen timer eller dager en uønsket tilstand. Da må vi bruke motgiften hvis den er kjente.

Lindrende medikamenter er til my skader i kroniske sykdommer, og fører at de blir vanskeligere å kurere, sannsynligvis fordi den første tilsynelatende gunstig virkning er fulgt av en sekundær virkning som sterke etter ligner den opprinnelig sykdommen.

Desto mer rikelig antall sykkelig symptomer forårsaket av et medikament i dets primær virkning, ligner på symptomene av en sykdom vi ønsker å kurere, med andre ord, desto mer den kunstig sykdommen etterligner den sykdom vi ønsker å fjerne, dess mer sikkert kan vi være på en gunstig resultat.

Spørsmål om dosens størrelse

Deretter følger en liste av eksempler som løper over 25 sider hvor han helt ærlig viser at taktikken ikke bestandig er vellykket, men han sier at det er fordi det er så my vi må lære, at man ikke behersker taktikken enda.

Den vanskeligste skjær i sjøen som må mestres er dosering. En av problemene er at noe medikament har en primær virkning som er av meget lang varighet. Enda mer forvirrende er at lengden av den virkning øker etter hvert at man bruker den samme middel hos samme pasienten.

Han bruker digitalis som eksempel. Og sier at den første dose kan virke i 2 dager. Den neste dosen kan virke i 3 dager, den neste 5 dager. Han sier at problemet blir meget forvillende fordi dosene som taes over flere dager akkumulerer seg hos pasienten. For eksempel hvis du gir 1 gram per dag i 14 dager kan den siste gram du gir virke som om du hadde gitt alle 14 gram på en gang. Han nevner at en dame i Edingburg død etter å tatt digitalis flere dager på rad og sier at dette skapte store overraskelser fordi hun bare hadde tatt en liten gram den dagen.

Vi som kjenner Hahnemann fra Organon er vant til at han sier en ting og legger til så mange forbehold at hodet går helt rundt og man kan spør seg om ikke Hahnemann hadde værte bedre tjente ved å ikke nevne noen forbehold. Og det kan sikkert være slik at mange vil ha foretrukket at livet ikke var så kompliserte, og at man kunne ha behandlet folk på en enklere måte, men vi som vet at livet faktisk er kompliserte og vet at sykdommen tar så mange forskjellige uventet former, er glad for at Hahnemann har bestandig værte så omstendelig som han er og alltid tar sine forbehold

Angående den 25 sider listen som han nevner som eksempler.

Han tar noen symptom av den syke som etterligner noen kjente symptomer av en bestemte medikament, gir medikament og viser at i noen tilfeller den syke blir betydelig hjulpet.

Det kan ikke være tvil at slik vellykket behandling er en stor medisinsk seier og han invitere til å forske mer på fenomenet og at man burde forbedrer verktøyene ved å kompletterer listen av kjente symptomer forårsaket av hvert individuell medikament.

Den listen som Hahnemann brukte var ikke fullkommende fordi den ble laget ved å samle informasjon sprett i en stor mengder av litteratur hvor den som skrev om virkning av disse medikament hadde ikke som intensjon at hans skriveri skulle brukes i medisinsk øyemed. Stort sett var disse beskrivning litteræriske og ikke medisinsk.

Om ikke Hahnemann allerede hadde provoserte legestand med hans standpunkt imot årelating, trur ikke jeg at den artikkelen i seg selv, vil ha provoserte andre enn de som i utgangspunkt er imot alle forandringer.

Fordi den artikkelen sier ingenting om at legene skulle ha deltatt i prøvning av medikamenter og eller ikke at Hahnemann selv allerede hadde så smått begynte med systematiske utprøvning av noe få enkelte medikamenter.

Ingen endringer i Hahnemanns behandlings metoden enda

Man må heller ikke tru at den artikkelen marker et skille i Hahnemanns behandlings metoder. Han fortsatte fremdeles med å behandle med de samme store doser, unntatt når det gjelte kvikksølv. Forskjellen mellom hans behandling og den av sine kolleger var for det første: at Hahnemann brukte medikamentene enkeltvis, mens hans kolleger blandet dem sammen i kompliserte oppskrifter. Og for det andre at han, på den tiden unntaksviss, brukte symptom likehet som grunnlag for valg av medikament, mens hans kolleger brukte det motsatt.

Det er også her at han for første gang sier at vi ikke behøver å forstå hvordan et menneske blir syk. Det rekker å fjerne de eventuelle årsaker og opprettholdende faktorer og basere valg av middel på totaliteten av symptomene, fordi som han sier, sykdommen er symptomene og symptomene er sykdommen.

Et tilfelle av mage kolikk kurert med Veratrum album. 1797

Han forteller at en ung man på 24 år jobbet ved et trykkeri da han en dag følte en smerte under venstre ribben som tvunget ham til å hold sengen. Smerten forsvant etter 4 dager med hjelp av vanlig medikamenter. Men helt siden da har følte en ubehag i samme region. Noen måneder senere ble han plutselig angrepet av voldsom mage kolikk. Kolikk gikk over, det er ikke presiserte hvordan, men helt siden da, har den syke reagerte på viss føde emner, gulrøtter, kål og frukt bl.a.

Hahnemann beskriver et slik anfall i detaljer og sier at noen av disse anfaller værte 24 timer. Mannen skiftet jobb, men anfallene fortsatt å kom etter å ha spiste en av de nevne fødeemne.

Det ble antatt at kolikkene kunne ble forårsaket av luft dannelse, men han kunne spise erter for eks. Det ble antatt at kolikkene kunne ble forårsaket av gjæring, men han kunne spise sukker for eks. Det ble antatt at kolikkene kunne ble forårsaket sure, men han spise så mye sitron som han vil.

Så en lege sa at det måte være forårsaket av ormer og han prøvde alle de kjente metoder for å drive ut ormene uten å lykkes.

Pasienten kom til Hahnemann ca 18 måneder etter at kolikkene hadde begynte og pasient iherdig hevdet at de være forårsaket av ormer. Hahnemann prøvde omtrent 15 forskjellige midler en etter hverandre og etter å ha gitt Sabadilla være han sikkert at ormen være drevet ut, så han foreslå at pasienten prøve å spise en liten bitt av en pære. Pasienten fikk bare en mild kolikk anfall, så Hahnemann lot han være uten medikament og etter 10 dager ba ham å prøve pære på nytt.

Den gangen fikk pasienten en voldsom kolikk anfall som værte lenge og Hahnemann prøvde forskjellig antikramp midler uten resultat og kolikken forsvant etter hvert sannsynligvis av seg selv.

Pasienten tilstand krevde umiddelbart hjelp fordi han kunne ikke spise noe av de føde emne som han reagerte på, så Hahnemann så bort fra alle teorier og konsentrert seg kun om symptomene og disse symptomene klart indikert Veratrum album!

Så Hahnemann utstyrt pasienten med 4 doser som alle innhold 4 grains (4 x 0,0065 g), med instruks om å ta en dose hver dag, men sa at pasient måte kontakt ham dersom krampene begynte igjen.

Pasienten tok en dose den først dagen, pluss en dose til den første dagen! Etter å ha tatt den andre dosen ble han angrepet av en voldsom kolikk uten å ha spist noe av det han vanligvis reagerte på.

Til tross for det, tok pasienten 2 doser til dagen der på og kolikken økte til det ikke holdbart. Pasienten sa selv at han basket med døden i to dager og hadde brukte 3 dager for å få igjen nok krefter til å besøke Hahnemann på nytt for å spøre om videre instruks.

Hahnemann reprimanderte vedkommende for ikke å ha følgt instruksene, men samtidig sa at prognose var god at vi nå måte vente og se.

Det var for 6 måneder siden og pasient har ikke hatt mer kolikk selv om han gradvis begynte å spise mer og mer av den føden han reagerte på. Siden da har han ikke fått noe slags medikament og det har heller kommet noe ormer.

Dette tilfelle er interessant for det første fordi Hahnemann oppnåde ikke resultater før han konsentrert seg kun om symptomene uten å tenke diagnosen, og valg et medikament som skaper lignende symptomer. Men meste interessant er det fordi det tilfeller beviser at selv en dose som etter den tidens målstokk allerede var latterlig liten skape utvilsomt en forverring.

Det beviser at dosen som ikke vil ha noen som helst effekt på et frisk menneske, fremdeles er alt for stor når det brukes på en syke menneske som har lignende symptomer fra før.

Interessant også fordi det forteller at Hanemann brukte enkelt middel, som jeg anta han skaffet seg på apoteket, men siden han brukte bare et brokkdel av en vanlig mengden, kunne han gjøre seg nærmest uhavhengi av apotekernes virksomhet som var å tilberede kompliserte resepter.

Bruken av enkelt midler

Samme år skrev han en annen artikkel som invitere andre legger til å anvende den samme system, noe som måte ha skapte betydelig forargelse hos apotekerne. Artikkelen hete ”Er hinder til å oppnå enkelthet i den medisiske system uoverstigelig?” og begynner med kommentarer til en annen lege som sier at han er forvirret fordi han ikke er i stand til å vite hva det er som virker i medisin.

Hahnemann sier at han også hadde kommet til samme slutning og hadde i mange år gitt opp hans praksis, fordi han følte at den behandling som han hadde lærte på skolen var alt for kompliserte.

Bruken av dietten

Han forsetter med å ta diett som et eksempel og han sier at hovedklagen er at pasientene svært ofte ikke følger legens instruks. Han spør videre om ikke det kommer av at legens instruks ofte er for kompliserte. Han sier når det gjelder diett må vi burde dele dem i tre kategorier.

1- den diett hvor det finnes noen feil som skaper og opprettholder sykdom.

2 – den diett som på ingen måte påvirker sykdom.

den diett som er foreskrevet av legene.

Han tar som eksempel dietten av en alkoliker med forstøret lever. Hvis den mannen ikke forstår og ikke er villig til å kutte ut sin daglig inntak av brennevin burde legen heller ikke ta ham i behandling. Bedre å ikke ha noen pasient enn slik pasient som ikke stoler nok på sin legen til at han kan følge hans råd. Men da må legen også vise at han vet bedre og ikke gi medikamenter som kan umulig kurere en forstøret lever dersom man fortsette å drikke.

Men stort sette er diett av ikke korrupt pasienter ikke skadelig, selv om den kan være meget variere fra den ene til den andre. De fleste kroniske sykdommer kan heller ikke kureres med diett endring fordi de er ikke forårsaket av feil diett. Derfor burde heller ikke legene foreskriv kompliserte diett endring som pasient aldri kommer til å følge allikevel. Magesekken er mer kompliserte enn en fot, og siden det ikke finnes en sko som passer til alle føtter kan det ikke finnes en diett som passer til alle magesekker.

Han sier at dersom det er dietten som er årsaken til sykdommen vil det ha værte beste å bare foreslå en diett endring og la den virke for å se hvordan den ny diett påvirker sykdommen. Men å foreta en diett endring og i tillegg begynne med medikamentet vil bare føre til forvirring, fordi om det oppstår bedring eller forverring hos pasient, hvem kan med sikkerhet si hva det er som har forårsaket endringen.

Søken etter klarhet i medisin

Hahnemann sier at for å oppnå mer klarhet i medisin må legen første lære seg å foreta en endring om gangen, enten medikamentell, diettiske eller andre hygieniske tiltakker, men bare èn om gangen.

Han bruker 10 sider for argumentere i den retning. Så kommer han til medikament bruke og angriper den gjeldende system som består av å gi kompliserte resepter hvor mange midler blir blandet sammen. Han sier at de blir ikke mulig å vite hvordan et sånn blanding påvirker den syke. Selv om man viste presis effekten av hver enkelt ingrediensen, noe som man slett ikke vet, vil det fremdeles ikke fortelle noe om effekten av blanding, fordi blanding produserer en helt andre effekt enn virkning av den første medikament pluss virkning av den andre siden medikamentene vil forsterke eller annullere den andres virkning.

Et argument som Hahnemann aldri brukte, men som jeg personlig bruker fordi den er så enkelt, muligens for enkelt, er å sammenligne det med det som skjer med en kule plasserte på en biljard bort. Slår du den fra venstre, vil kulen gå til høyre. Slår du den bakfra, vil kulen gå forover. Men slår du den både fra venstre og bakfra samtidig, vil kulen gå på skrå som verken er forover eller til høyre.

Han spør: Vil slik kompleks behandling gi oss noe sikkerhet om hvordan vi kan kurer?

Og han fortsetter. La oss gjør en pakt og bli enig om å aldri gi mer enn et eneste, enkelt middel i alle tilfeller uten å endre på levemåten eller dietten for å se hva slags endring det middel før til, og registrere om den er gunstig eller ikke.

Lengre ned avslutter han artikkelen ved å skrive: Våger jeg å innrømme at for mange år, har jeg aldri foreskrevet noe annet enn et enkelt middel om gang, og aldri har gjentatt dosering før virkning av den første dosen er avsluttet. Tørr jeg innrømme at på den måten jeg har fått meget bra resultater, har gitt pasienten my tilfredstilles, og har sett ting jeg ellers aldri vil ha sett?

Hanemanns polemikk på den tiden var fullstendig orientert mot å få legen til å følge hans plan, men resultat ble at legen ble sjalu av hans suksess og at apotekerne ble bekymret for sin inntekt.

Homeopati møter motstand

På den tiden opphold Hanemann seg i Konigslutter og du må huske at på den tiden var Tyskland delte opp i mange forskjellig selvstendig små stater, en slags føderasjon, hvor hver enkelt staten hadde myndighet til å bestemme over sin lovgivning. Hans polemikk førte til at i Konigslutter legene og apotekeren slå seg sammen for å påvirke dommerstolen slik at den kunne forby Hahnemann å handle på den måten han gjorde.

Den første juridisk forbund mot Hahnemann

Hahnemann argumentert at loven sier at apotekerne har ene rett til å lage og selg resepter som består av kompliserte blanding, men at det finnes ingenting som forbyr hver enkelt, særlig ikke en kvalifiserte lege, til å gratis gi enkelt medikamenter til sin pasienter. Resultatet av slik innvending ble at det ble innførte en ny lov som i praksis gjorde det ulovlig for Hahnemann å gi enkelt medikament uten å gå via apotekene.

Året etter ga Hahnemann ut 3 artikler hvor han tar opp forskjellig tema og jeg regner med at disse måte ha ble skrevet lenge før utgivelse dato og før forbudet dro i kraft. Den første handler om antidoter, den andre om behandlinger av feber og den tredje om behandling av magetrøbbel, men i disse artikler beskriver ham den gamle system som han brukte, så for oss er de ikke særlig interessant.

Utvisning fra Konigslutter

Samme år , i 1799, mens han bodde i Konigslutter, oppsto det en alvorlig epidemi av skarlagensfeber i regionen.

Hahnemann ble raskt meget suksessrike både i behandling og i helbredelse av den sykdom, men han avslørte ikke hvilket medikament han brukte. Den typen av adferd må ha betydelig irritert både legene og apotekerne, og tross protester av en stor del av befolkning ble Hahnemann regelrett jaget fra byen.

Døden av Hahnemanns sønn

Dudgeon beskrivelsen av det som skjedde. Jeg gjengir det i sin helhet:

”Hahnemann kjøpte en stor vogn hvor han pakket alle sin eiendom og familie, og ba adjø til Konigslutter hvor han endelig hadde begynte å oppleve suksess, hvor skjebne hadde smilte til ham, og hvor han hadde fått rådighet til å prøve ut sine oppdagelser. Mange av byens innbyggere, som hadde blitt helbredet og som han hadde fått live reddet under epidemien, følgte ham i kortesje et stykke ut av byene, men til slutt, med en sukk fra hjerte og en velsignelse for hans tjenester, ba de ham farvel. Hahnemann fortsatte alene med alle sin eiendom og sin familie. Da skjedde det en forferdlig ulykke til den nedtrykt kortesje. Mens de gikk nedover en brå stegning, mistet den innleide kusken, styring over vognen som havnet i en grøft og veltet.

Hahnemann siste barn, en to år gutt, ble så skadet at han død to dager senere og en av hans datter brake et ben. Hahnemann selv ble betydelig mørbanket og han mistet halv parten av hans eiendom da den havnet i elven som rente lengre ned i grøftet. Ved hjelp av noen bønder ble han fraktet til de nærmest landsby hvor han opphold seg litt lenger en 6 uker, mens datteren hans kom seg, til en kostnad som betydelig lettet hans ikke så tung penge kasse.” (sitat slutt)

Oktober/november 1799 må ha værte den tungets stund i Hahnemanns liv. Han var 44 år gammel og jeg vet ikke en gang hvor mange barn han hadde da. Det er det som er det tragisk: Bibliografene hans har værte så opptatt av hva Hahnemann har oppnåde, at de glemmer at det sto et menneske av kjøtt og blod bak det hele. Et menneske som kunne føle sult og kulde, som elsket sine barn, og kunne lide under de fornektelser forårsake av fattigdom og kunne ble såret av sine kollegas ubarmhjertelig behandling.

Hahnemann har ofte blitt anklaget for å være bitter og spydig, men før 1800 bevitner hans skriveri aldri en slik holdning. Og det er bare etter den tiden, da han mistet en av sine to sønner som en direkte følge av forfølgelse, at giftig sarkasmer, syleskarp anklagelser og treffende replikker kommer fram.

På den tiden hadde han oversatte to bøker som den tidens apotekerne slo opp i hver dag for å komponere sine resepter og enda har de fornektet ham retten til å gi en eneste, enkelt middel til sine pasienter.

For Hahnemann må det ha værte uforståelig at man kunne gjøre noe slik.

Hahnemanns siste oversetningsarbeid

Enda mer paradoksal var at han, akkurat på den tiden holdt, på oppdrag av en utgiveren, å gjøre ferdig oversettelsen av en stor 2 binds bok, en reelle bibel for apotekerne med navnet ”Thesaurus medicaminum”. Boken kom på market ca 6 måneder etter ulykken, i 1800 og vi må huske sammenheng når vi vurdere den helt hårreisende introduksjon som finnes i begynnelsen av boken.

Introduksjon er en satirisk kritikk som går fullstendig på tvers av bokens innhold og argumentere på en logisk måte, mot blanding av medikamenter (opptil 50) som bokens innhold beskriver.

Utgiveren må ha vært forferdet og jeg tviler ikke på alle som kjøpte boken reve ut den introduksjon før de begynte å lese og bruke den boken, men konsekvensen av den handling ble at Hahnemann aldri mer fikk oppdrag fra noe utgivere og hans oversettelser slutter med den boken. Det eneste unntak er Albert von Haller Materia Medica som ble utgitt i 1806.

Det tok omtrent et år før Hahnemann klarte å sprett tilbake fra depresjonen og i året 1801 gir han ut fire artikler. To av dem kommer til å vise seg å være av helt avgjørende betydning.

NESTE