Kapitel 4: PROFESSOR VED LEIPZIGS UNIVERSITET
INNHOLD
Eksempel på beretning av medikament
Tall om Hahnemanns behandling av tyfus
Hahnemann slutter som foreleser
Så i 1810 publiserte han en bok (Organon) hvor han gjennomgikk punkt for punkt detaljene i både premissene og metodikken for Homeopati.
I Organon gikk han enda et skritt lengre i sin kontroversielle retning når han understreker at all sykdom som ikke sorterer under kirurgi eller diett har ingen materiell årsak.
De fleste sykdommer, sier han, er forårsaket av immaterielle ting som mental eller emosjonell påkjenning som forstyrrer kroppens funksjoner. Disse funksjonsendringer, hvis de varer over lengre tid, vil i sin tur omsider skape strukturelle endringer.
I våre dager har slike tanker fremdeles kun minimal gjennomslag dog på folkemunne er det stort sett akseptert at pasientens pågangsmot og hans vilje er en avgjørende faktor i helbredelsesprosessen. Derimot i medisinske bøker er de mentale/emosjonelle betingelser rundt et sykdomstilfelle ikke skjenket oppmerksomhet. Så det er ikke overraskende at de fleste leger fikk enda mer problemer med å akseptere homeopati når Hahnemann plasserte mentale/emosjonelle og andre immaterielle faktorer helt øverst på listen av sykdomsårsak.
At Organon ble lagt merke til kan vises ved at det ble skrevet en rekke kommentarer og kritikk om boken (Bradford sier i hans bok at det ble mer enn 100). Og ikke alle kritikerne var negative, særlig hans forslag om å prøve ut medikamentene på friske mennesker begynte å virke mer å mer fornuftig.
Til tross for at Organon ble lest av mange var det fremdeles ingen lege som hoppet av den tradisjonelle medisinen for å komme på Hahnemanns side. Så Hahnemann kom til den konklusjonen at det ikke er mulig å konvertere en "ferdig utdannet lege" til homeopati.
Den eneste måten å få gehør for homeopati på var å komme tidligst mulig på banen, derfor bestemte Hahnemann seg for å begynne å forelese på det medisinske fakultet.
Den første utgaven av Organon er ikke et heldig lykketreff av en genial dilettant Heller ikke arbeidet av en inspirert profet; det er konklusjonen av et uvanlig rikt forfatterskap som begynte 20 år tidligere med utgivelsen av en 50 sider lang avhandling om Behandling av syfilis og gonoré. Det er gjennom arbeid og atter arbeid alene at homeopatien ble kreert og det er gjennom arbeid og atter arbeid at vi kan hedre homeopatien. Ikke noe medlemskap i en forening kan gjøre deg til en homeopat og ingen kan elegant hoppe over Organon og få meg til å tro at de duger som homeopat.
Hahnemann skrev i introduksjonen til Organons første utgave: ( ... )
”Jeg må advare leseren om at latskap, stahet og lyst til bekvemmelighet fullstendig utelukker en som effektivt tjener ved sannhetens alter, og bare frihet fra fordommer og utrøttelig iver kvalifiserer en til den helligste av alle menneskelige sysselsettinger; nemlig utøvelsen av det ekte medisinske system.”
Det er klart at slike uttalelser fremmer ikke bokens popularitet.
Men enda viste det seg at Organon fikk en god del kritikk i Tysklands beste legetidsskrifter. De første kritikkene var sterkt imot, men raskt dukket det opp flere kritikker som sa at Hahnemann hadde et poeng. Særlig hans forslag om å prove medikamenter på friske mennesker ble av noen betraktet som veien å gå. Jeg velger å ikke bruke plassen her for å gå over argumentasjonen i disse kritikker. De som er interessert, kan finne dem i Richard Haehls bok om Hahnemann. Jeg vil heller bruke plassen for å prove å vise hvorfor Hahnemann ikke tok imot invitasjonen til å komme inn igjen fra kulden hvor hans artikkel om ”Æsclepios in the balance” hadde forvist ham.
Det viser seg at det var en temmelig stor Consensus som innså sannheten i homeopatien, men de mente at homeopati kun gjaldt i noen spesielle tilfeller og at ”allopati” måtte brukes i de andre tilfeller. Hadde det ikke vært lurt av Hahnemann å ta imot denne utstrakte hand for å få en begynnelse å bygge videre på?
Det er den eneste gangen i historien at homeopati faktisk ble betraktet av skolemedisinen som noe som burde vurderes på alvor. Men Hahnemann var ikke interessert i å bli akseptert eller sågar godkjent. Det han ønsket, og det som han så som en nødvendighet, var at homeopati skulle erstatte skolemedisinen; ikke bli integrert som en del av medisinen.
For Hahnemann gjaldt alt eller intet.
Han kunne ha seilet inn fra kontroversens storm, ankret seg på kompromissenes plattform og endelig nytt frukten av sitt arbeid. Men han skjønte at homeopatien aldri ville blomstre om den satte seg i skyggen av allopatien. At noen leger kunne foreslå et slikt kompromiss overbeviste Hahnemann om at de ikke kunne ha forstått hva homeopati egentlig står for, og at en slik forståelse av homeopati bare kan komme etter at man har sett homeopati i praksis. Så han tok konsekvensen av det og bestemte seg for ikke å avslutte dagen enda, og i 1811 da klokka på hans Hard Days Night nærmet seg 5, fant han ut at han matte jobbe litt overtid.
Så stengte han praksisen i Torgau og flyttet enda en gang tilbake til Leipzig. Der leide han et stort hus og satte inn en annonse i legetidsskriftet om at han ville drive en klinikk og undervise i homeopati. Legene som var interessert kunne melde seg på et seks måneders intensivkurs for å lære homeopati gjennom praksis. Men ingen meldte seg på. Ikke en.
Hahnemann hadde brukt hele sin arbeidsdag til å rydde skogen, finn fram til gamle stier og gjenoppdage de gamle skrifter. Han hadde studert medisinens utvikling og lært å skille det gode fra det onde. Han hadde bygget videre på de gode og gått lengre enn noen andre, og med Organon hadde han gitt verden et veieskilt som helt tydelig sa: ”Homeopati den veien”, og i motsatt retning et skilt som sa: ”Allopati den veien”. Det er et stort arbeid, mer enn nok for et eneste menneske, mer enn nok for å kunne si at arbeidsdagen er slutt. Men mens Hahnemann sto i veiekrysset måte han innrømme at ingen hadde møtt opp for i lese veieskiltet.
Og Hahnemann tenkte ”OK”. Det går tydeligvis ikke an å konvertere en lege til å bli homeopat. Det er ikke mulig å feste homeopati til en vanlig legeutdannelse. Jeg må komme inn tidligere; jeg må få gehør hos legene før de har lært dårlige vaner. Medisin burde undervises ut fra homeopatiens egne premisser. Og hvem kan gjøre det? Ingen andre enn meg. Greit. Jeg tar på meg kveldsskift. Så han spyttet i nevene og gikk tilbake til arbeidet. Klokka 5. Uten pause. Full av iver.
I 1812 søkte Hahnemann om tillatelse til å undervise i medisin ved universitetet i Leipzig.
For å oppnå den lisensen, måtte han holde et foredrag for et konsortium av den tids best utdannede leger. Auditoriet ble fylt av en mengde leger som stort sett kom for underholdningens skyld. De regnet med å more seg med Hahnemanns sarkastiske kritikk av dagens legepraksis og håpet at de skulle kose seg mens Hahnemann forvirret seg uti forklaringen om livskraften og bruken av mikrodoser.
De ble skuffet.
Vi har et 50 siders langt manuskript av dette foredraget. Det er oversatt til engelsk og finnes i boken Lesser Writings of Samuel Hahnemann av R.E.Dudgeon. Foredraget handler kun om ”Helleborismen”, som er en behandlingsform som ble utøvet av grekerne i perioden for Kristus. Hahnemann beviste at de brukte kun en plante og at det var Veratrum album. Foredraget er ekstremt velkonstruert og systematisk. Hvert argument er nummerert for videre referanse, og er pepret med mer enn 50 sitater fra eldre Greske og Arabiske medisinske tekster. For å toppe det hele, holdt Hahnemann foredraget på flytende latin.
Slå den hvis du kan!
Han fikk sin doktorgrad og retten til å undervise i medisin ved Universitet.
Mye tyder på at Hahnemann var vennlig innstilt da han høsten 18 I 2 begynte sine forelesninger på universitetet i Leipzig. I 1813 publiserte han en lengre artikkel som han senere brukte som introduksjon til Materia Medica Pura bind 1.
Han må ha skrevet artikkelen idet han forberedte seg på sine første forelesninger. Hahnemann visste at Organon er tunglest og artikkelen jeg sikter til er ment å være en popularisering av homeopati, en lettlest, men saklig presentasjon av kjernen i homeopati. Artikkelen er rensket for alle de vanlige sarkasmen og spydigheten som på mange måter er blitt Hahnemanns varemerke. Det er skrevet av en mann som har funnet fred. Fred i sin overbevisning om at han har handlet rett. Fred i troen om at "The Hard Day" snart er over, at snart noen andre, yngre vil ta over og fullføre arbeidet.
Du finner en oversettelse av den artikkelen som fikk norske tittel: Ånden i den homeopatiske medisinsk system sammen i mappen med de andre artikler.
Fra 1812 og helt fram til 1820 underviste han to separate fag, det første homeopatiens terapeutikk og det andre almen medisinsk historikk.
Jeg behøver kanskje ikke å nevne at Hahnemann ikke var særlig velkommen blant sine nye kolleger og han ble utsatt for en rekke sjikanering av det verste slaget. Hovedtaktikken bak denne sjikaneringen, var å gi dårlige karakterer i andre fag til de kandidatene som viste interesse for homeopati. Samtidig ble det også gjort framstøt i avisene for å svartmale homeopati og Hahnemann måtte bruke mye av sin tid til å forsvare både seg selv og sine ideer.
For noen år side skrev jeg et artikkel i et blad som gjengir på en nokså overdramatisk måte den periodens hendelser. Her en den:
ROSER, ingenting mindre enn en dans på roser var ikke Hahnemanns forelesninger ved Leipzig universitetet. De fiender Hahnemann hadde skaffet seg med sin artikkel om Asklepios kunne ikke tenke seg å la handlingen være ustraffet.
Forelesningene foregikk i svære amfiteatre med plass til mer enn hundre elever om gangen. Alle som har opptrådt foran et publikum, uansett hvor stort eller hvor lite, vet hva slags press det er, vet hvor lett det er å miste tråden, har kjent kribling i magen og har gremmet seg over lyden av mageplask.
Hahnemann var hovedsakelig en einstøing, mer vant til å prate med pasientene mellom fire øyne, mer vant til å uttrykke seg skriftlig enn til å fange og holde på oppmerksomheten fra en stor audiens.
Om ikke det var nok, fantes det i tillegg bakerst i salen, egentlig omtrent fra midten av, et praktfullt rakkerpakk av bråkete rabagaster kommet dit kun for å lage hurlumhei; det viser seg at de som forstyrret Hahnemanns forelesning mest fikk høyest trynetillegg på avslutningseksamenen i andre fag.
Hahnemann underviste i Organon, men i tillegg hadde han et annet nøkkelfag; medisinens historikk. Akkurat som legene er mest interessert i pasientens øyeblikkelige tilstand uten å bry seg om hvordan pasienten havnet i den nåværende knipe og hva streben fører til, er legene stort sett heller ikke interessert i medisinens utvikling og mer opptatt av siste måtens utbasunering.
Takket være hans språklige kunnskap og hans interesse for eldre medisin kunne Hahnemann rette oppmerksomheten på forgjengeligheten av medisinens teorier ved å vise at det finnes en tråd av utvikling, en slags gradvis vekkelse, som strekker seg fra Hippokrate til Celsius, fra antikken og gjennom arabernes varetekt tilbake til Europas renaissance hvor den henter ny kraft i brønnen av Bacon og Descartes analytiske system for å blomstre videre hos Harvey, Sydenban og Stabl.
En kjede av mennesker som med urett øyne så framover og i kraft av sin overbevisning fant styrke til å rive medisinen løs fra skjærene hvor mørket av dogmatiske teorier hadde forlist, og dyttet båten fri på det åpne hav som fører til opplysning.
Hahnemann så at han red på toppen av en bølge og han visste at brenninger vil brase på fjellskrenten av menneskets stahet.
Så hva gjør det om en bøtte billige bøller forstyrrer forelesningene?
Noen har hevdet at Hahnemanns innsats som foreleser var mislykket, men jeg deler ikke den oppfatningen.
Hahnemann holdt tross alt på i 9 år og en studie av Materia medica Puras andre utgave avslører at han fikk med seg 40 nye prøvere i løpet av disse forelesnings årene. Blant disse 40 nykommere finnes en kjerne, en "Band Of Provers" som vi stadig støter på i materia medica, navn som Franz, Hartmann, Stapf og Gross for å nevne noen. Flere av disse ble etter hvert Hahnemanns første venner og det er bemerkelsesverdig at vennskapsbånd ble knyttet over et aldersprang på 30-40 år.
Det er ved å organisere prøvning at den gamle mester lærte sine disipler den viktigste av alle ferdigheter; kunsten å fordomsfri iaktta seg selv. De lærte midlene gjennom kroppen og lærte å observere pasientenes symptomer uten å blande inn intellektet, lærte å se med hjertets øye, eller som Paracelsius pleide å si: beskue verden i Naturens lys.
Disse nye venner gir oss et annerledes bilde av Hahnemann, de beskriver mannens andre side, en side som nesten daglig inviterte eleven hjem til seg, drakk øl og røkte pipe til rommet ble fullt av tåke, hadde sans for humor og villig tolererte at andre hadde andre meninger enn han selv. To ganger pr. år organiserte Hahnemann måtelige store middager hvor det ble servert vin og sang og latter og gledens klang fylte rommet. På disse sammenkomster satte Hahnemann seg alltid ved siden av sin kone, "Frau Henriette", som han kalte henne. Ah! Frau Henriette for en vakker dame.
Johanna Leopoldine Henriette Køchler var datteren til en apoteker og var gift med Christian Fiedrich, Samuel Hahnemann i 47 år. Hun hadde god utdannelse og ble en stødig, men streng tysk husmor. Hun vanket ikke i sosiale kretser utenom hjemmet og brukte alle sin energi til å styre husets økonomi med de magre ressurser hennes mann kunne skaffe. Hun fødte 11 barn og holdt ut i tykt og tynt. Hun har blitt anklaget for å være en blek figur som aldri kjempet ved siden av sin mann i det offentlige liv.
Men er det ikke nettopp det som er meningen med ekteskapet; at man skal komplettere hverandre uten å konkurrere? Samuel kunne overgi seg totalt til sitt intellektuelle arbeid nettopp fordi han kunne stole på at Henriette tok seg av alt husarbeid og barnas oppdragelse på best mulig måte.
At det hersket full tillit og kjærlighet mellom dem kommer fram i mange brev hvor Hahnemann uoppfordret roser den han kaller gudenes velsignede gave. Da hun døde 31 mars 1830, 67 år gammel, gikk Samuel inn i en så dyp sorg at han ikke informerte sine nærmeste venner om hennes bortgang før det hadde gått flere måneder. At Hahnemann kunne stå ut kampen som ga verden Homeopati skyldes i stor grad at han fant en trygg oase i Henriettes beskjedne armer.
Men utenfor husets vegger raste motstanden videre. Kritikken mot han hadde ikke dabbet av, tvert imot, og polemikken økte til det usmakelige. Det verste eksemplet må vel være det som skjedde etter at Hahnemann skrev en artikkel hvor han anbefalte å behandle brannsår med omslag med varm alkohol. En viss Professor Dzondi, som mente at brannskader burde behandles med omslag av kaldt vann, fant på ingenting bedre enn, gjennom oppslag i offentlige aviser, å utfordre Hahnemann til følgende tvekamp,(taperen skulle betale 500 gullpenge til vinneren)
"La hver av oss brenne hånda med et glødende jern - skal vi si høyre hånd som vi bruker å skrive med - og la oss deretter bruke vår egen medisin". Dåden skulle foregå i full offentlighet slik at alle interesserte kunne bevitne hvilken metode som virket best. For et sirkus. Hahnemann takket nei til tilbudet og pådro seg motstandernes uhemmet bespottelse. For et galehus.
Tyfus
Snart fikk Hahnemann en bedre anledning til å bevise verdien av hans lære. l 1812 da Napoleon foretok sin panikkartede tilbaketog ut av Russland tok han med seg en meget smittsom form for tyfus. I 1813 led Napoleon sitt avgjørende nederlag i et slag som foregikk nettopp ... ved Leipzig, og den dødeligste type av tyfus som Tyskland noensinne hadde sett brøt løs over hele byen.
Hahnemann studerte epidemi og kom fram til at den hadde 3 atskilte faser som hver krevde sin egen spesifikke behandling.
I Rhus toxicodendron og Bryonia,
2 Hyoscyamus,
3 Nitri spiritus dulci.
Hahnemann publiserte en artikkel hvor han ga en detaljert beskrivelse av en prosedyre som han sier vil kurere de aller fleste tilfeller. I introduksjonen til Hus toxicodendron i bind 2 av M.M.Pura er han så uheldig at han skriver at han brukte "rhus, in alteration with bryonia" i tyfus epidemien, og den setningen har (av kvasi- homeopater) blitt tolket til å bety at Hahnemann ga begge midler samtidig eller at han vekslet fra det ene til det andre i rask rekkefølge.
Hadde de bare giddet å lese artikkelen publisert i 1814 (og gjengitt i Dudgeons Lesser Writting of Hahnemann) ville de ha sett at Hahnemann, er og blir tro til seg selv. La meg oversette delen av teksten;
Eksempel på beretning av medikament
"Vi tar en drachm (3, 88 gram) av pulverisert bryonia rot, og rister den sammen med 10 drachm alkohol (35,5mi) så la den stå i 6 timer slik at vi får et uttrekk av medisinsk stoff. I mellomtiden heller vi 6 drachm (21,3 ml) i 12 forskjellige flasker som er akkurat så store at væsken fyller dem nesten helt opp, så nummererer vi flaskene. I den første flasken, merket 1, heller vi en eneste dråpe (0.06 ml) av den bryonia tinktur vi har laget og vi rister dette kraftig i 3 minutter. Så tar vi fra flaske 1, en eneste dråpe og heller den i flaske 2, som vi rister på samme måten, og fra den flasker tar vi en dråpe over i flaske 3, o.s.v. til vi kommer til flaske 12. Det er flaske 12 som inneholder bryonia fortynning som er passende for behandlingen av første fase av tyfus.
For eksempel, om pasienten - i tillegg til de vanlige symptomer som blødning, oppkast, hete, tørste, rastløshet om natten osv- samtidig klager over svimmelhet og skytende (nappende- rivende) smerter i hodet, hals, bryst, mage, ete, som kommer særlig når han rører på delen da gir vi ham på en sukkerbit én eneste dråpe fra flaske 12 fortrinnsvis om morgenen fordi feberen pleier å stige om natten. Bedringen begynner å inntre i løpet av de første 24 timer, og så lenge bedringen fortsetter, gir vi ham ingen andre medikamenter, ikke en gang gjentar det samme, fordi ingen av de medikamenter jeg ber anbefaler kan brukes mer enn en gang (og ikke mer enn én. dråpe).
I mellomtiden, fram til det er dags å gi det neste medikamenter, kan vi, men kun for å tilfredsstille pasientens krav om mer medikament, gi barn en placebo, for eksempel noen teskjeer bringebærsaft eller rene sukkerpiller.
Nå om bedringen som ble igangsatt av den enkle dosen med bryonia begynner å avta i løpet av den 2., 3. eller 4. dagen, dvs hvis pasienten begynner å klage over skytende smerter i en eller annen kroppsdel, som er verst mens delen holdes i ro ... ( ... ) (sitat slutt)
og så videre, og så lengre og min lesere forstår sikkert at Hahnemann mener at tiden er kommet for å gi Rhus-tox. som forberedes og gis på eksakt samme måte som bryonia.
Hyoscyamus ble brukt dersom pasienten gikk over til feberfantasi. Det første jeg greide å feste til minnet om Hyoscyamus er at det passer for klin gærne kåt-kverulanter som mer enn gjerne stiller ut hele lagerbeholdningen. Hahnemanns anvendelse av midlet minner meg en gang til om at det er midlet som skal dekke pasientens symptomer og at pasienten ikke behøver å ha alle de symptomer som inngår i midlets arsenal.
Tall om Hahnemanns behandling av tyfus
Den meste konservative og pålitelige tallmessige rapport vi har av Hahnemanns suksess med denne metoden er å finne i R.Hael bok Time and Life of S.H. på side 111 av bind 2. Stapf forteller oss at Hahnemann behandlet 180 tilfeller og mistet bare 1. Det må sies at jeg leste andre steder, som jeg ikke husker i farten hvor, at den epidemien hadde en dødelighet på over 20%.
Disse bemerkelsesverdige gode resultater ble for så vidt allment kjent, men, som det seg hør og bør, ble de møysommelig dysset ned av myndighetene. Enda fikk Hahnemann litt mer arbeidsro i de neste 6 måneder. Det er denne type av episoder som fikk Stapf til å trygle Hahnemann for tillatelse til å søke "oftentlig-godkjenning av Homeopati" fra staten slik at han kunne få økonomisk støtte og bedre sosial status. I et brev til Stapf svarer Hahnemann slik;
Homeopati behøver ingen politisk kraftstang, ingen verdslig dekorasjon eller medaljer. På det nåværende tidspunkt vokser den med sakte framskritt blant et hav av fråtsende ugress; den vokser ubemerket, fra et usannsynlig lite frø til en plante; snart vil den reise hodet over det høyeste ugress. Bare vent - røttene griper dypere og dypere ned i jorden; den henter styrke uten at noen legger merke til det, men ubønnhørlig når tiden er inne vil den øke i størrelse, helt til den blir så stor som gudenes Eik, med armer så sterke at ingen storm vil røre den, armer strukket ut i alle retninger, slik at menneskets barn kan finne beskyttende skygge under den.
Med beste hilsen fra min familie og meg.
(artikkel slutt)
De er like greit at jeg forsetter med å sitere nok noen av mine egen skrifter. Den gangen hentet fra boken ”En Hane For Asklepios”
1820 er et snu år i Hahnemanns karriere. I det året opplevde han hans hittil største ”PR-seier” og hans hittil største juridiske nederlag. I desember 1819 leverte apotekernes forening en klage til myndighetene hvor de beskyldte Hahnemann for å bryte, og oppfordre andre til å bryte, loven som ga apotekerne monopol hva angår salg og tilberedning av medikamenter. Hahnemann tapte den første runden og saken gikk videre til en høyere rett, men fra 15 mars og i påvente av høyere retts avgjørelse, ble det forbudt for Hahnemann å gi medikamenter til sine pasienter.
Imidlertid oppsto det et annet fenomen som er både tragisk og komisk i dets forvirrende innvikling. Prins Schwarzenberg fra Østerrike, som var øverstkommanderende til de allierte styrkene som hadde beseiret Napoleon nettopp ved Leipzig i 1813, oppsøkte Hahnemann som pasient.
I 1817 hadde Prins Schwarzenberg fått et hjerneslag som paralyserte hele hans høyre side. Siden da hadde han fått flere små drypp og hans tilstand forverret seg fra dag til dag, til tross for all den beste behandling som hans far keiser Franz I av Østerrike kun betale for. Det komiske i det hele er at det er Keiser Franz l som, et år tidligere, i 1819 lovfestet et forbud mot praksisen av homeopati i Østerrike. Og nå, hans egen sønn, søkte behandling hos gründeren av denne ulovlige behandlingsformen og ber ham om å behandle ham med midler som han ikke har lov å gi.
Resultatet av denne henvendelsen ble at Hahnemann takket nei til å reise til Østerrike og foreslo at Schwarzenberg kom til Leipzig. De fleste leger ville ha løpt til Østerrike bare for å få æren av å behandle keiserens sønn, men ikke Hahnemann. Da den sengeliggende syke Prins Schwarzenberg, ledsaget av to leger og et helt hoff, foretok den lange reisen fra Østerrike og bosatte seg i Leipzig bare for å komme til behandling hos Hahnemann, vakte det enorm bestyrtelse i folkets opinion.
Det oppsto en rask og markant bedring i begynnelsen av behandlingen og det skapte enda mer frustrasjon hos den vanlige legestand, men så snart Schwarzenberg begynte å bli noe bedre, begynte han på nytt med sine uvanlige vaner, eller skulle jeg si vanlige uvaner. Stort alkoholforbruk var en del av prinsens livsstil og det passet ikke så bra med Hahnemanns strenge dietetiske anmodning. Ikke uventet, da bedringen stanset opp, ble hofflegene påtrengende med sitt ønske om å overta behandlingen. En dag da Hahnemann besøkte Schwarzenberg, møtte han tre leger som nettopp holdt på å utføre årelating på Hahnemanns pasient.
Hahnemann snudde i døren og kom aldri tilbake.
Prins Schwarzenberg døde fem uker senere.
Autopsien viste at prinsen døde av et hjerteattakk og at hjertet hadde så mange dype strukturelle forandringer at, bare et mirakel kunne ha reddet pasientens liv. Men enda ble Hahnemann offentlig anklaget i pressen og medisinske blad, for å ha medvirke til prinsens tidlige bortgang.
Hvordan er det mulig, hvor er logikken?
Vel, sant nok, hadde Schwarzenberg vært syk i mange år, han hadde vært lammet på en side i tre og et halv år, og under hele denne tiden hadde vært under ”ikke homoeopatisk” behandling. Hahnemann behandlet han, i underkant av 4 måneder og avsluttet behandlingen 5 uker før døden inntraff. Under disse 5 uker var han under intens ”ikke homoeopatisk” behandling. Post mortem undersøkelsen erklærte at situasjonen var håpløs, så hvordan kan man legge hele skylden på Hahnemanns skuldre?
Jo!
Det er fordi; "Selv om homeopatenes behandling er helt uvirksom, og kan derfor aldri medvirke til noe positiv skade, er homeopatien fremdeles meget skadelig, fordi troen på homeopatien, hindrer pasienten til å komme under rasjonell behandling (som f.eks. årelating)".
Prins Schwarzenbergs død, ga signaler om åpen krig mot, ikke bare Hahnemann, men også mot alle de andre leger som hadde, pø om pø, begynt å praktisere homoeopati. Den 30 november, 5 uker etter Schwarzenhergs død, falt høyesteretts dom i apotekernes sak mot Hahnemann. Utfallet ble at det ble lovfestet at ingen lege, sågar universitets professor, hadde lov til å gi homeopatiske preparater direkte til sine pasienter. Alt måtte gå gjennom apotekene (selv om apotekene nektet å selge slike preparater).
Etter at denne kjennelsen ble offentliggjort, begynte forfølgelsen av homeopater for alvor. Til tross for det, da en epidemi av skarlagens feber brøt ut, viste Hahnemann at han plasserte sine pasienter og befolkningens ve og vel, høyere enn de lover laget av mennesker. Han publiserte i en vanlig avis, en artikkel, hvor han sa at epidemien ikke var skarlagensfeber, men snarere en form for "røde hunder". Og han sa at Belladonna som han, i 1801, hadde anbefalt som forebyggende middel til skarlagensfeber, ikke hadde noen virkning mot "røde hunder". Han ga derimot oppskriften for tilberedning og bruk av Aconitum og Coffea cruda for behandling av "røde hunder".
Tenk å være så frekk! Nå oppfordret Hahnemann hele befolkningen til å handle på tvers av loven.
Reaksjonen kom ganske umiddelbart; 13 av Leipzigs mest prominente leger kom med en felleserklæring hvor de sa at epidemien måtte bekjempes med små doser av Belladonna (ca. 2 milligram; en utrolig liten dosen på den tiden). Denne "Gjengen av 13" sier videre at; de bruker Belladonna etter sterk anbefaling av distriktslegen Berndt fra Kustrin, som i sin tur baserer seg på metodene brukt hos fire andre renommerte leger. De avslutter med å legge til at Hahnemann har prøvd å rappe æren av den behandlingen, ved å si at det er han som har oppdaget dette, mens alle vet at behandling av skarlagensfeber med Belladonna, er en eldgammel tradisjon, og at Hahnemann er en bedrager som man ikke må høre på.
Dagen derpå kom Hahnemanns replikk. "Sant nok, skriver han, at "gjengen av 13" bruker Belladonna på anbefaling av distriktslegen, men det er nettopp den legen som høye priser meg som oppdager av den behandling. Og distriktslegen understreker at han har ikke gjorde annet, enn å bekrefte sannheten av mine påstander". Hahnemann underbygger det hele, med direkte sitater med referanser til boken som distriktslegen har skrevet. Ikke nok med det, men Hahnemann gjentar at den nåværende epidemi ikke er skarlagensfeber og han dokumenterer at han har kurert flere tilfeller av den nåværende epidemien med Aconitum, mens Belladonna ikke viser seg å kunne gjøre mer enn så vidt begrense feberen.
"Gjengen av 13" ble rasende og samme dag gikk representanter fra lege og fra apotekernes forening til politiet og forlangte at Hahnemann ble fjernet med makt og jaget ut av byen. Heldigvis kom dette framstøt borgermesteren for øret, og han protesterte så kraftig at Hahnemann fikk lov til å fortsette å bo i Leipzig.
Slagene kom tett i tett.
Hvor mye kan en mann tåle?
Ikke én av universitetsstaben støttet Hahnemann, de fleste var direkte fiendtlige og påvirket elevene til å boikotte Hahnemann, slik at det omsider møtte opp mindre enn 12 trofaste elever til forelesningene. Blant legene hadde Hahnemann kun en eneste støttespiller; Hufeland, som forresten publiserte et renommert medisinsk blad; Hufeland Journal.
Apotekerne hadde brakt ham foran retten. Byråkratene og myndighetene, selv om de forsto at Hahnemann ble dømt for en faglighet, føyet seg etter loven om demokratiets minste motstand og villig lånte sin stemme i pipe konserten mot Hahnemann.
Som kom døden til Prins Schwarzenberg etter den opprinnelige første optimismen og den påfølgende ubegrunnede tiltale om at Hahnemann var skyldig i prinsens tidlige bortgang. Deretter "Gjengen av 13" som bruker injurierende taktikker i et forsøk på å berøve Hahnemann en av hans største seirer. Alt dette kunne Hahnemann tåle, men hvordan kan en ærlig fritenker, oppholde seg og leve i en by, i et land, hvor domstolen bestemmer hva legen skal gi til sine pasienter?
Hva er vitsen med å undervise homeopati, når det ikke er lov å bruke homeopatiens verktøy?
Hahnemann slutter som foreleser
Hahnemann sa opp sin stilling på universitetet og reiste fra Leipzig, ikke fordi han var feig, men fordi han innså at homoeopati er bedre tjent med en levende soldat enn med en død martyr. Hahnemann mente at det ikke var riktig, å bruke politiske midler for å fremme medisinske synspunkter. I likhet med Bacon, mente han at forskning skulle være beskyttet for økonomiske påvirkninger, og han var overbevist om at sannheten ville seire til slutt. Det viser seg at han tok feil akkurat der, men hans standpunkt ga ham den roen han trengte for å forsette det arbeidet han hadde begynt.
I ettertid har mange kritisert Hahnemann for at han "deserterte" fra sin post, og noen sier at det er hans "Flukt" fra lederstillingen som førte til splittelsen i homeopatenes rekker.
Det er greit det.
Mannen var ikke fullkommen.
Hahnemann sto i bresjen, for det første slaget som ble utløst av homeopati. Han sto i spissen. Helt alene. Og tok imot slagene til han ble dømt "Teknisk KO".
Men han sto fremdeles! (sitat slutt)
Det var en rekke andre omstendigheter som tilspisset seg omtrent på samme tiden og Hahnemann som var blitt 64 år bestemt seg for takk og bukk for anledning og gikk av med pensjon.