Kapitel 5: KRONISKE SYKDOMMENE
Homeopatiens motstanderne i Leipzig var overlykkelig og de begynte å feiere, men det viste seg at seierens rope kom litt for tidlig. Sant nok hadde Hahnemann i mange år vært homeopatiens ledende figur og i praktisk dettes eneste forkjemper, men da han trakk seg fra rampelyset fikk det omtrent samme virkning som å sparke i støvet.
Plutselig duket det opp fra alle kanter folk som vil forsvar homeopati i pressen og for først gang merket man en oppblomstring av praktiserende homeopat.
Homeopatiens begrensning
Imidlertid hadde Hahnemann fått et annet problem. Hans mer eller mindre selvvalgt pensjonert tilværelse ga ham tid til å tenke over en del problem som han hadde vært klare over for en stund. Problemet er at ....
homeopati virker ikke!
Eller ... jo det virker, men den har store begrensning. Det som Hahnemann hadde blitt klar over er at homeopati kurer pasientene for sin umiddelbare plager ved en akutt sykdom, og homeopati absolutt kan rede livet og føre til at pasient henter seg mye raskere igjen etter en akutt krise enn ellers, men pasienten er ….
egentlig ikke kuret!
Eller ... jo, det vil si at pasient selv føler seg kurert, men vil snarer før enn senere få en ny akutt sykdom. Den neste akutt sykdom vil også svare rask på en homeopatisk behandling, men det vil omsider kom en tredje og en fjerde anfall. For hvert anfall vil homeopati viker mindre og mindre bra for til slutt å ikke virke i det hele tatt.
Det er den tragisk sannheten som Hahnemann måte innse og det er for å overkomme dette problem at Hahneamnn skisserte en helt ny strategi.
I 1828 publisert Hahnemann en bok som på norske vil hete "Kroniske Sykdommene". Den boken revolusjonerte hele homeopati og skapte omfattende splittelser i rekene av de som omsider hadde begynte å anvende homeopati i praksis. Nå, som ganske mange leger endelig hadde begynte å innhente Hahnemann og forstå hva han pratet om, skiftet han plutselig gir og fløyet til vers.
Hans teori om kroniske sykdom er fremdeles meget kontroversiell, men i vår dager burde den var lettere å akseptere enn for 200 år siden.
l vår dager vet
vi at en virus kan infisere et organisme uten at det i begynnelse fører til
symptomer og bare gradvis, nesten ubemerket, begynner å svekke organismen før
sykdom bryter i dagen med symptom i helt forskjellig organer og systemer. Vi
vet også at syfilis for eksempel har forskjellige faser. Den første fasen gir
symptomer på huden og på kjønnorganene, og, etter at den fasen er over, vil det
var en lengre periode hvor pasienten ikke har noen symptomer før den andre
fasen, hvor sykdom angriper kjertlene og skjellett, bryter ut.
Hahnemanns teori er at de nærmeste utallig forskjellig, tilsynelatende tilfeldig, akutt sykdommer som mennesker er utsatt for ikke er urelaterte. Tvert imot, hevder Hahnemann, at det fleste akutt sykdommer (i de tilfeller hvor man har tatt alle hygieniske forbehold) er ingenting annet en oppblussing av en latente (sovende) kroniske sykdom.
I hans bok "kroniske sykdom" gir han oss et oppskrift om hvordan vi kan spore slik kroniske sykdom i dets latente (sovende) fasen og hvordan vi kan behandle den og på en måte dra den ute ved roten. I 1828 var hans teori langs forut for sin tid og det fleste homeopater valgt å betrakte teorien som fantasering av senil 73 år gammel pensjonist.
Jeg kan bare beklage at jeg for anledning prøver å presentere en kort biografi av mannen og ikke har anledning til å fordype meg i detaljene av behandlings metoden, så jeg går tilbake til begivenhetens forløpe.
I 1830 Hahnemanns kone, Johanna Henriette Leopoldine, død 67 år gammel. Hahnemann hadde vært gift i 48 år og ekteskapet hadde værte vellykket og det er lite trist at hun ikke fikk oppleve homeopatiens største enkelt seier som jeg skall berette om nå.
Det jeg har fortalt og det jeg forteller om videre er vel dokumentert fakta. Alt det Hahnemann har skrevet, enten det ble publisert eller om det var privat brever, har vart bevart. Vi har til og med mikrofilmer av det alle flest av hans pasient journal med detaljerte beskriving av symptomene og behandling. Vi har også bevart det flest skriftlig angrep mot Hahnemann. Vi har kopier av de offentlig vedtekt som forbyr homeopati og kopier av de vedtekter som opphever forbudt, samt begrunnelsen, som vanligvis er homeopatiens uomtvistelig gunstig virkning.
I 1831 brøt det ut en kolera epidemi i Europa. Teorien på den tiden var at kolera er en sykdom som smitter gjennom luften, og at kolera oppstår når og hvor som helst og at det derfor ikke er mye vi får gjort mot den.
Hahnemann påstå at kolera oppsto i India og kom til Europa med båt. Han hevdet at kolera smittes vedhjelp av "usynlig små levende vesener som barer smitten" (dette er før mikroskopet var så perfeksjonert at man kun bruke den for å se bakteriene). Han argumentert at kolera smittes fra mennesket til mennesket via kroppslig kontakt og han på nytt forkjemper nødvendigheten av karantene for å begrense spredning av epidemien.
Ikke nok med at han sørget for å innfør preventiv behandling han foreslå også en behandling av oppstått sykdoms tilfeller, og som vanlig for ham informert han publikum om dette gjennom oppslag i avisene. Han brukte kun tre midler, et midle for hvert fase av sykdommen og midlene ble selvfølgelig brukte i forsvinnende små doser.
Vi har statistiker fra den perioden over en store antall tilfeller ikke bare i Tyskland, men også fra andre steder i Europa.
I det stor og hele viser det seg at de som brukte homeopati hadde en dødelighet av 2 ut av 49 tilfeller (ca. 2%). Hos de som brukte andre metoder var dødelighet 2 av 4 tilfeller (ca. 50%).
Det skulle ikke var nødvendig å si at myndighetene greide ikke å unngå at katten kom helt ut av sekken og i 1832 var homeopati i utstrakt bruke over hele Europa for bekjempelse av kolera. Til og med flere byråder anbefalt homeopatisk behandling og innførte karantener ifølge Hanemanns oppskrifter. Klart nok de kalt det ikke homeopati og mente at det var vanlig praksis som alle alltid hadde brukte.
Det er temmelig forbløffende i grunn at vi nå, i disse dager skall bruke massevis av skattebetalernes penger for å forske på homeopati og dokumentere om det virker på ligge sår og på skjør negler mens det finnes dokumentasjon på at homeopati tok knekken på skarlagensfeber, på tyfus og kolera.
Det er greit nok at vi skall behøve å bevise at homeopati virker før myndigheten gidder å gi oss rettferdig konkurranse forholdene og tilstrekkelig utdannings muligheter, men spørsmålet er hvor mange ganger må vi bevis det.
Etter at koleras herjing var over, nøt homeopatiens populariteten en betydelig dog kortvarig oppsving. Det som skjede er at homeopatiens "trendighet" tiltrakk til homeopatiens rekker en type av menneske som egentlig aldri burde sysle med homeopati. Hahnemann kalt disse mennesker, da han var i en god lund, for "kvasi-homeopat", og når han vår i en dårlig lund, for "bastard-homeopat".
For å gjøre historien kort la meg si at det ble bestemte, i 1833, å opprett i Køten et sykehus hvor homeopati skulle var den eneste form for behandling.
Dessverre ble stilling som direktør for dette sykehuset meget ettertraktet av de som så hvilket prestige dette medførte. Det ble snart duken for en kappløp hvor intriger og lobbyvirksomheter førte til at de med skarpeste albuer kom seirende ut av komedien. Alle de som besatt de øverste stilling var nettopp de som Hahnemann kalt for "bastard-homeopat" og som bruker homeopati på søndager og allopati resten av uken.
Hahnemanns reaksjon var nådeløs og viser en gang til mannens ukuelig kompromissløshet.
Dagen før sykehusets offentlig åpningen publisert han en lengre artikkel i flere aviser hvor han tok sterk avstand fra sykehuset virksomhet. Forestille deg overraskelsen; endelig skulle Hahnemann få oppleve kronen på verket i sin karriere, men isteden for å bade i gloriens lys, snur han ryggen helt og drar sin vei.
Sykehuset holdt forresten ut i 9 år før det råtnet bord i korrupsjon, men i mellomtiden ble det egentlig aldri praktisert ekte homeopati på det stedet.
Selv om Hahnemann nå var 78 år gammel var skuffelsen med sykehuset ikke dette siste akt i hans livet. Tvert imot det er to besynderlig vrier til som jeg må rapportere om.
I en alder av 79, i januar 1835, giftet Hahnemann seg på nytt.
Hans ny ektefelle var en utlending; og ikke fra hvilket som
helst land heller, dama var Franske, og Frankrike som i alle tiders har vært
Tysklands ark fiende. Om ikke det var sjokkerende nok viste det seg, for
virkelig å topp bragden, at dama var 32 år, altså nesten 50 år yngre enn
Hahnemann.
Eksakt hva det var som skjede er ikke så lett å rekonstruerer. En ting vi vet helt sikkert er at Hahnemann traff hans ny kone, Melanie, for første gang i oktober 1834, altså mindre enn 3 måneder i forveien. En annen ting som er lett å dokumentere er at Melanie giftet seg ikke for penger skylde. Hun hadde faktisk my mer penger enn Hahnemann og hun sørget for at han kvittet seg av alle sin eiendom ved testament før de giftet seg, slik at han inngikk giftmålet nærmest tom hente.
Når man fortelle det slik, virker det som en helt irrasjonelle handling og da jeg fortalt om dette til min 16 år datter utropte hun; "Wouæke! Så motbydelig. For en gamle gris!"
Muligens er det flere som reagerte slik som datter mi, og folkets reaksjon kunne ha værte en av faktorene som gjorde at Hahnemann, i juni 1835, flyttet fra Tyskland og bosatt seg i Paris.
Setter man hendelsene i en historisk perspektiv, og hvis man akseptere å blåse opp denne kort biografi til en saga av episk dimensjon, ser man en kontinuitet, en mening, en bevist intensjon bak Hahnemanns ellers uransakelig skjebne.
I flere århundrene hadde Europa vært styrte av en politisk klassesystem hvor kongen sto øverste. I 1789 hadde Franskmennene fått nok, de gikk til barrikadene og skrekk;
Plutselig var kongefamilien over hele Europa samlede om en eneste tanke; knekke den franske revolusjonen så fort så mulig. Franskmennene raljerte bak Napoleon og resten av historien er velkjente.
I 1830 håpet man på at den europeiske frigjørings kamp var en saga blott. da Paris på nytt gikk til barrikaden og ropene om
"Libertè. Egalitè. Fraternitè. (Frihet. Likhet. Broderskap.)"
fikk Europa til å skjelve. Opptøyene ble raskt slått ned i en blod bad.
Men revolusjonen vil ikke død. Sosialismen måtte fram og i 1845 bevitnet Paris en ny sivil krig som hold på å sette hele byen i brann. Da ble det still…. helt til mai 1968.
Det er liten tvil at det er i Paris at hjertet til Europas revolusjon pulserer; jeg velger å tro at det er det som kalt Hahnemann til Paris.
Hans reise fra Tyskland ble nærmest ikke kommentert i det hele tatt, derimot i ankomst i Paris, hvor han ble mottatt som en helte, ble tillagt stor oppmerksomhet.
I Paris fikk han straks uinnskrenket rett til å praktisere homeopati og til å lage sin egne medikamenter.
Han åpnet praksis og fikk mer enn nok pasienter rett fra første dagen. I trå med den sosialistisk filosofien innførte han en betalings skall som gjorde at pasientens betaling ble justert etter inntekten, slik at de rike betalt enorm summer, mens de fattig ble behandlet gratis.
Han praktisert 8 år til i Paris før han død 88 år gammel.
I løpe av disse 8 år utviklet han helt nye metoder for tilberedning og for bruken av medikamenter, og han skrev enda en nye utgave (den 6.) av hans mesterverk Organon hvor han gir instruks som er temmelig annerledes enn i de tidligere utgavene.
Muligens er et av de meste mystisk hendelsen i hans liv at han publisert aldri den siste utgave av Organon. Boken var ferdig og helt klart til trykkeriet da han død, men han hadde holdt den igjen av et eller annen grunn. Etter hans død ble boken eiendommen til hans kone Melanie, men hun fikk heller aldri publisert boken.
Boken kom ikke på trykk før i 1920 altså 80 år etter at den ble skrevet. Så vidt jeg vet har det aldri skjedde før at en bok ble først utgitt så mange år etter forfatterrens død.
I de 80 åra etter Hahnemann død fikk homeopati en imponerende framgang for plutselig å ble knekte i Amerika i 1920, akkurat det året da den 6. utgaven av Organon kom ut av sitt skulestedet.
I de siste 80 år fram til i dag har Homeopati gradvis vokste opp igjen og det er litt tvil om at det som fikk homeopatien til å blomstre opp på nytt er nettopp endringene som Hahnemann innførte i Organons 6. utgaven. Hvor my mer homeopati kommer til å vokse i framtiden beror på oss. På deg og på meg
The hard days night har tatt slutt og en ny dag har kommet.
I løpe av den dagen må vi lykkes med å presentere homeopati på en måte som
gjøre det overbevissende for alle tenkende menneske. Hvor my lengre skal vi
vente. Who`s going to tell you
when it`s too late?
You can`t
go on
Thinking
nothings wrong
Who`s going
to pick you up
When you
fall?
Who`s going
to pay attention
to your
dreams?
Who`s going
to take you home
When you`re
done?
Who `s
gonna drive you home …tonight?