Til slutt, for å underletter henvisninger,
er hver Del, delte opp i nummererte paragrafer.
Følgende oversikt er koblet til webversjonen av de
forskjellige forelesninger hvor paragrafene er kommentert.
Forenklede oversikt over
Organons tekst
§1 Terapeutens mål
§2 Ideell helbredelse
§3 Nødvendig ferdighet
§4 Forebyggende medisin
§5 Pasientens forhistorie og
status
§6 Totaliteten
av symptomene danner sykdommens portrett.
§7 Symptomene er livskraftens
rope om hjelp
§8 Fjerne samtlige
symptomene og du fjerner sykdoms rot
§9 Ved
helse har livskraften monopol på styring av organismen
§10 Uten
livskraft er organismen dø.
§11 Sykdom
berøver livskraftens monopol.
§12 Symptomene
som avslører sykdommen er ett rope fra livskraften
§13 Sykdom er
ikke separat fra organismen
§14 Det som ikke
forårsaker symptomer er ikke kurerbare
§15 Livskraften,
kroppen, vårt bevissthet og symptomene er en enhet.
§16 Ved
å bruke ”åndelignende” krefter kan sykdommen forstyrrer livskraften og tvinger
den til å bringe fram
symptomene. For å kurerer må medikament må ha det samme evner.
§17 Ved å stanse
forstyrrelser i livskraften blir helse gjenopprettet.
§18 Det kurerende midlet velges ut fra totaliteten av
symptomene.
§19
–21 Sykdom/medikament
forårsaker/endrer symptomene
§22 3
muligheter: motsatt, lignende eller annerledes symptomer
§23 Medikament som forårsaker motsatte
symptomer
§24-25 Medikament som forårsaker lignende
symptomer
§34 – 51 Kunstig
sykdom (Likeartede og forskjelligartede) (Forelesning
5)
§52 - 62 De
forskjellige måter å bruke medikamenter på. (Forelesning
6)
§63 - 69 Primær og sekundær virkning
§ 70 Kort
oppsummering av den homeopatiske system
§ 71 Veien
videre: Tre nødvendig betingelser for å kurere
1)
Kunnskap
om sykdom (§ 72 til § 104)
2)
Kunnskap
om medikamentenes virkning (§ 105 til § 145)
3)
Tilpasning
av medikament til sykdom (§ 146 til § 259)
§72 – 81 Klassering av sykdom
§72 Generell
betraktninger
§73 Akutt
sykdommer
§74
– 76 Ikke kurerbar sykdommer
§77
– 81 Kroniske sykdommer
§77 Hygieniske tiltakk
§
78 – 81 Ekte kroniske sykdommer
§82 Individualisering av filfeller
§83 - 104 Anamnese (Forelesning
8)
§83 Kravene til sykdomsundersøkelse
Anamnese av enkelt tilfeller §84 - 98
§84 - 90 Instruks for å ta notater
§84 La pasienten fortelle
§85
Hvert symptom eller fenomen skrives på et nytt linje
§86-88
Behandleren spørre om hva pasient har fortalt
§86
Gå systematiske over hva som ble fortalt
§87
Ikke stille ledende spørsmål
§88
Utdypning av hva som ble sagt
§89 Behandleren spør om det som ikke ble
fortalt
§90 Behandleren noterer sine egen observasjoner
§91- 97 Vurdering av symptomene
§91
Symptomene slik som de var før man tok medikamenter
§92
Straks tiltakker når nødvendig
§93
Finnes det opplagt utløsende faktor
§94 Kan
man sett i verk Hygieniske tiltakker
§95
Huske at pasienten ikke vet hva sunnhet er
§96
Noen overdriver sine symptomer
§97
Andre holder symptomer tilbake
§98
Bruk pasientens egen uttrykker
Anamnese
av sykdommer som grupper §99- 103
§99
Akutt sykdommer har klare symptomer
§100
Epidemier
§100 Hvert epidemi må betraktes som
et helt nytt fenomen
§101
Den første pasienten må behandles individuelt
§102
Kompleter symptomene fra epidemien etter hvert
§103
Det gjelder særlig de kroniske miasmer
Anamnese tagning er det
viktigst arbeid til en homeopat. §104
Den delen handler prøvning
av medikamenter som jeg anser som ikke direkte relevant for praksis. For å
spare tid har jeg valg å hoppe over dem i den omgangen dog…dog…dogdodgdog
kommer jeg til å referer til innhold av noen av disse paragrafer senere i
forelesninger. Jeg henviser til side 7 til side 9 av forelesning 9 for å få en
orientering om disse paragrafer.
§ 146 - 154 Anvendelse av medikamentene (Forelesning
9)
§ 146 Introduksjon
§ 147 Velg midlet ut
fra totaliteten av symptomene
§ 148 Forklaring på
hvordan en homeopatiske helbredelse forgår
§ 149 Sykdommer som
har værte lenge tar langt tid til å ble kurert
§ 150 Bruke hygiene
for triviell symptom
§ 151 Voldsom plager
skjuler for andre symptomer
§ 152 Verre akutt
sykdommer er, lettere er det å finne et middel
§ 153 Symptomer som
skal særlig legges merke til
§ 154 Nylig oppstått
sykdommer forsvinner etter første dosen
§ 156 - 161 Førstegangsforverring (Forelesning 10)
§155 Hvorfor blir
ikke alle potensiell symptomene til midlene aktivert
§156 Hvorfor oppstår
det unntak til ovenstående reglen
§157 Definisjon av
Førstegangsforverring
§158
Førstegangsforverring er et på at midlet har slått an
§159 Førstegangsforverring
er proporsjonalt til dosen størrelsen
§160 Når dosen ikke
er liten nok oppstår det bestandig førstegangsforverring
§161 FGF kan komme og
gå i bølger i begynnelse av helbredelser
§ 162 - 172 Vanskeligheter ved valg av medikament (Forelesning 11)
§ 162 Når det er for mange
symptomer
§ 173 - 184 Ensidig sykdom
§ 172 Når det er for
få symptomer
§ 185 - 209 Lokal
sykdom (Forelesning 12)
Aldri fjerne et
symptom til enhver pris
§ 210 - 230 Mental sykdom (Forelesning 13)
§ 231 -
244 Tilbakevendende sykdom
De
intermiterende, de tilbakevendende og de alternerende sykdommer
§ 245 –
248 Oversettelsen fra 5 utgaven (Forelesning 14)
§ 249 –
256 Tegn som sier at midlet har
fungerte
257 –
258 Favoritt midler
259 –
263 Diett
264 –
265 Ikke sende pasienten til
apoteket (Forelesning 15)
266 –
274 Instruks om tilbeberedning av
medikament
275
Store
doser er mer skadelig dess mer midlet er homeopatisk til tilfellet
279 –
288 Oversettelsen av disse
paragrafene fra 5 utgaven
Innholdfortegnelsen.
Det er ingen tilfeldighet at
Hahnemann valgte å kalle sitt mesterverk Organon. Ordet betyr hjelpemiddel
eller verktøy. Som boktittel ble ordet Organon først brukte av Aristoteles. Sentralt i Aristoteles filosofi ligger troen om at "Alle ting
søker det gode som mål for sin
virksomhet". Aristoteles definerer det gode som "virkeliggjøring av
de positive muligheter enhver ting er utstyrt med, og det skaper også velvære
eller lykke hos sansende og følende vesener". Du vil finne at mye av det
som er sentralt i Aristoteles filosofi er
gjenspeilt i Hahnemanns skrifter. Eksempelvis i en brosjyre som Hahnemann ga ut
i 1792 skriver han "Mennesket er tydeligvis skapt for trivsel",
resten av skriften handler om å finne veien til trivsel og Hahnemann i likhet
med Aristoteles sier at løsningen er å finne den gylne middelvei som ligger i
moderasjon i alle ting.
Den neste som valgte Organon
som boktittel er Francis Bacon i det 16 århundrede. Bacons bok
var ment som et slags svar til Aristoteles. Aristoteles metode, som ble kalt
den deduktiv metoden, er å trekke slutninger ved å gå fra det som er generelt
mot det som er individuelt. Bacons metode er den induktive metoden som sier at
det som gjelder i et tilfelle også gjelder for de andre tilfeller i samme
serie. For eks en deduktiv metode er når man tenker slik; Alle mennesker er
dødelige. Sokrates er et menneske. Derfor er Sokrates dødelig. Den induktive
framgangsmåten er slik; Ola, Kari og Pål er mennesker. Ola, Kari og Pål er
dødelige. Derfor er alle mennesker dødelige. Vi skal ikke gå inn på generell
filosofi, men det er verdt å merke
seg at Bacon er betraktet som faren til den moderne vitenskap samtidig som han
var kjent for å være både ekstremt gjerrig og ærgjerrig.
Det er åpenbart at Hahnemann
har tatt ut det beste hos disse to store filosofer; Bacons kalde, nesten
grusomme vitenskapelige metoder og Aristoteles medmenneskelige kjærlighet og
evnen til å se små ting i den store sammenhengen.
STILEN. Hahnemann brukte ikke den stilen som var vanlig i det 19. århundrede. Hans stil ligner den som ble brukt i de klassiske latinske og greske tekster. Hahnemann var en usedvanlig velbelest mann. Han mestret flere språk fra tidlig alder. Når han var 16 år finansierte han sin skolegang ved å undervise gresk og latinsk til sine medelever. I årene mellom 30 og 34, oversatte han fra engelsk og fransk til tysk over 2000 sider ikke bare medisinsk og teknisk stoff, men også noen av de klassiske verker fra fransk litteratur. Senere oversatte han også fra gresk, latinsk, italiensk, fra arabisk og hebraisk. Oversettelsesarbeid krever at man har en dyp forståelse av språkets oppbygning, man må mestre syntaksen, grammatikken og den litterære formen. Alt i alt oversatte han mer enn 20 bøker noen av dem i 2 bind, i tillegg til det skrev han en rekke egne verk.
Om den stilen som Hahnemann
bruker virker tung, for oss, er det
ikke fordi Hahnemann ikke kunne skrive, det er fordi vi ikke kan lese.
Hahnemann brukte lange, men vel konstruerte setninger, som er utmerket tilpasset den argumentasjonen som han fører. For det meste er det selve stoffet han skriver om som er vanskelig å fordøye, mens stilen, når man er blitt dus med den, faktisk er vakker, elegant og til og med poetisk, men stilen, sant nok, krever full oppmerksomhet fra leserens side.
Boerickes engelske
oversettelse har prøvd å bevare den originale stilen, mens i den svenske,
danske og norske versjonen har oversetteren prøvd å "modernisere"
formuleringene. Personlig synes jeg at den norske versjonen har mistet mye av
den eleganse som preger den engelske versjonen, og det har dessuten oppstått en
del feil i den norske versjonen som jeg vil prøve å peke på underveis.
HISTORIKK. Hahnemann skrev flere versjoner av boken, 6 i alt, og de ble utgitt følgende år, 1810, 1818, 1824, 1829, 1833. De forskjellige utgaver ble skrevet over en periode av 30 år og de reflekterer en utvikling som gradvis går lengere og lengere, men alltid i samme retningen. Derimot når man ser på den 6. utgaven kan det virke som om det er en logisk brudd. At det vil skape problemer, måtte ha værte opplagt for Hahnemann, fordi han publisert aldri den 6. utgaven selv. Boken kom faktisk ikke på trykk før i 1920, altså nesten 100 år etter Hahnemanns død.
Det vil si at de fleste "Store homeopater", alle de som levde og praktiserte i Homeopatiens gull- alder, aldri hadde sett den utgaven som vi bruker. Dette har skapt en del forvirring i bransjen fordi vi leser kun den 6. utgaven, og det finnes en del vesentlige forskjeller mellom den 5. og den 6., særlig hva angår dossering og bruken av medikamentene.
Problemet kommer av at det
skjedde en vesentlig utvikling i Hahnemanns metodikk i perioden mellom den 5.
og den 6. utgaven. Den 6. utgaven er ikke en bearbeiding, en videre utvikling
av den 5 utgaven.: den 6. utgaven er på mange måter en helt ny og annerledes
bok.
Da han skrev den 5. utgaven
brukte Hahnemann midler som var laget ved å fortynne midlene 100 ganger for
hver potensering. I dag bruker vi mest midler som er fortynnet 10 ganger for
hver potensering. Praksis viser at forskjellen mellom midler laget med 100 og
de laget med 10 skalaen ikke er av avgjørende betydning.
Helt annerledes er det når
vi ser på virkningen av midlene som Hahnemann brukte da han skrev den 6.
utgave. Nå bruker han midler som ble fortynnet, ikke 10 eller 100, men 50 000
ganger for hver potensering og han kalte disse preparater LM, altså L for 50 og
M for 1000.
Den store forskjellen er den
at, i 5. utgaven, sies det at man skal gi en eneste, altså ENKELT doser
(100-skalaen) og avvente til midlet har virket ferdig, og at man da skal
revurdere symptomene for å velge et nytt middel. Det kan hende at det samme midlet
fremdeles er indikert, da skal man repetere det, men det finnes ingen
automatikk i det.
Den 6. utgaven sier at man kan repetere LM potenser flere dager, ja t.o.m. flere uker på rad, så lenge pasienten opplever en bedring, men det må understrekes på det sterkeste at man MÅ endre potensen og øke dosen for hver gang man tar midlet.
Det er beklagelig at man har
utgitt den 6. utgaven uten å gjøre det klinkende klart at den 6. utgaven ikke
er en forbedret utgave av den 5 utgaven. Det tragisk er at folk har skaffet seg
den 6 utgaven, skumme leste den og sette at: ”Se her! Det står ta midlet hver
dag.” Så har de tatt de preparater som er mente å brukes i ”Enkelt Dose” og
gitt dem hver dag helt til flasken går tom. Og det er en katastrofer for både
pasienten og homeopatiens renommé fordi… Ja! Vente da litt nå, la oss start ved
begynnelsen.
Boken består av en logisk
konstruert argumentasjon som danner grunnlag for en rekke forskrifter som er
utledet fra denne argumentasjonen. Hahnemann presenterer først intensjonen og
metodikken i grove trekk. Deretter tar han hvert punkt og fordyper seg i
detaljene.
Et av problemene som de
norske homeopater er stilt opp mot er at den norske versjonen av boken hopper
over en vesentlig del av denne argumentasjonen og leseren er rett fra starten
møtt med en rekke tunge påstander. I den originale versjonen fantes det en
introduksjon som er så pass stor at den tilsvarer ca en fjerdedel av hele
boken. Om introduksjonen hadde vært med i den norske versjonen da hadde boken
vært på 200 sider i stedet for de aktuelle 150.
I denne introduksjonen
forklarer Hahnemann bl.a. at Homeopati ikke er Natur Medisin, han sier faktisk at homeopati er det stikk motsatte av Natur Medisin!
Han definerer Natur Medisin som en medisin som imiterer naturen, han sier at
naturen har utstyrt oss med en helsebevarende mekanisme som fungerer veldig bra
så lenge mennesket er frisk, han sier at den samme mekanismen kan opp til en
viss grad hjelpe organismen med å slå sykdommen tilbake (f.eks. ved akutt
sykdom) og at den mekanismen kan opp til en viss grad bremse sykdommens
utvikling (ved kronisk sykdom), men at denne mekanismen aldri kan utrydde en
sykdom som har forplantet seg i en organisme.
Den eneste muligheten vi har
for å kvitte oss med sykdom er å bruke vårt intellekt for å finne kunstige
behandlingsmetoder (altså ikke naturlig).
Mennesket har gjennom tiden utviklet en rekke slike kunstige metoder og
Hahnemann gir en rask oversikt over fordeler og ulemper med disse metoder, men
han trekker den konklusjonen at ingen av disse metoder har ført til det
tilsiktede mål. Derimot, sier han, finnes det rapporter fra forskjellige
tidsepoken av mennesker som er blitt helbredet etter behandlinger, og Hahnemann
gransket flest mulig av disse tilfelle og han fant at de alle hadde et felles
trekk. De hadde blitt behandlet med medikamenter som kunne forårsake eksakt hva
pasientene led av. Det er denne teknikken Hahnemann kalte Homeopati og han
understreker at homeopati ikke er noe nytt, at det ikke er han som har oppdaget
den, men han forbeholder seg retten til å si at han er den første som satte den
i system.
I alle utgaver av Organon, fra den 1. til den 6., hadde Hahnemann en
introduksjon. Jeg skal prøve å gi et overblikk av den introduksjon, men første
la meg si at:
Det finnes i prinsipp kunne tre måter å
anvende medikamenter på. Disse er:
1)
Medikamenter
som direkte motvirker symptomene.
Hahnemann definerte den type av medikament bruke som Enantiopatisk
2) Medikamenter som
etterligner de opprinelig symptomer:
Hahnemann definerte den type av medikament bruke som Homeopatisk
3) Medikament som ikke
har noen forhold til symptomene. Hahnemann definerte den type av medikament
bruke som Allopatisk
Organon. Introduksjonen.
Introduksjon opptar en store del av boken i alle
utgaver av Organon, men den har forandret seg temmelig mye fra den første til
den sjette. I de første tre utgaver bestå den av en liste, samlet i
litteraturen, av utilsiktet, ikke planlagt og overraskende homeopatisk
helbredelser som ble gjorte av flere leger gjennom tiden, og til den listen
føyes det bare noe innledende eller konkluderende bemerkning.
Fra den 2. og 3. utgaven hadde Hahnemann
introduserte i selv teksten av Organon, en ganske lang kritikk av teorier og
behandlingsmodeller som var populært i hans tid.
I den 4. ble
den kritikk tatt vekk fra selv teksten og innførte som en del av introduksjon
som nå bestå av to del. Den første som var kritikken og den andre som var disse
homeopatisk helbredelser.
I den 5 utgaven ble disse to deler føydes sammen til
en eneste avhandling som tar for seg behandlingsmetoder hos alle leger så vell
de som levde før hans tid som hans samtidig.
I den 6. utgaven ble introduksjonen uforandret.
Det blir muligens ikke helt feil dersom jeg
oversetter titlen av den avhandling til:
Oppsummering av de metoder,
både allopatisk og
enantiopatisk, brukte fram til i dag.
Innledningen begynner omtrent slik.
”Så lenge det har eksistert mennesker, har de
værte utsatt, som enkeltindivider eller kollektivt, for sykdommer av enten
fysisk eller moralsk art. Da menneskene levde i det vi kan kalle rå
naturtilstand, trengte de få hjelpemidler, ettersom den enkelt livsførselen
medførte få sykdommer. Men da menneskene begynte å danne stater, vokse
foranledningen til å bli syke og dermed oppsto behovet for å bøte på dette.
Helt siden Hippokrate (for ca. 2500 år siden) har menneskene bygget mange
forskjellige medisinske systemer”
Hahnemann forsetter ved å si at disse systemer var alle sammen baserte
på spekulasjoner og at ingen av dem førte til den tilsiktet mål som er å kurer
de syke.
I tillegg til det oppsto det behandlingsmetoder som brukte forskjellige
blanding av medikamenter som har heller ikke førte til gode resultater.
Videre skriver Hahnemann at
”Uten å nedsette de tjeneste som mange leger
har ytte til kunsten som er relatert til medisin, som naturfilosfi og kjemi,
eller naturhistorier og anthropologi, eller fisiologi, anatomi osv. skal jeg nå
beskjeftige meg kun med det praktisk delen av medisin, kunsten av å kurere, med
det måle å vise at sykdom inntil nå, ha værte utilfredstillende behandlet”
Han sier at de har oppstått en tradisjon som vil seg rasjonelle (som
lar seg forklare) og som basere seg på å fjerne årsaken til sykdom. Tolle
causum! (Fjerene årsaken) Skriker disse leger.
Men det er lettere sagt enn
gjorte. Fordi for å finne årsaken til sykdom sammenlignet disse leger de syke
med de frisk og forskjellen mellom disse to ble betraktet som årsaken til
sykdom. Hahnemann mente at dette bare kunne være resultatet av sykdommen og at
årsaken måtte ligge ett annet sted.
Uansett den lege tradisjon
anstrengt seg deretter for å kombinere forskjellige medikamenter med den
hensikt av å gå til angrep på den årsak til sykdom (Materia Pecans).
For å velge de medikamenter
som skulle brukes, brukte de den sykes ”generell symptomer” (altså de symptomer
som er felles for en store gruppe, m.a.o. diagnosen). Men, sier Hahnemann, for
at ett medikament skal ha en virkning på slik generell symptomer, måtte
medikament være en ”spesifikk” (ordet er brukte i alle utgavene) m.a.o. et
medikament som har en ”homogene” (det samme som) virkning som den irritasjon
som plager den syke.
Og her er den første
kraftige angrep i avhandlingen og jeg skal prøver å oversetette den mer eller
mindre ord rett.
”De medikamentene som helt
sikkert vil ha værte nyttig kan ikke være annet enn de medikamenter som er
spesifikk for sykdommen, de som har en homogenes virkning (med? / til?)
sykdommen, men bruken av sådan medikamenter er imidlertid forbudt av den
medisinsk system og avslørte som meget farlig i bruke, fordi erfaring har viste
at, som følge av den økte mottakelighet ved sykdom, for medikamenter som
forårsaker lignende symptomer, at slik medikamenter er dødelig når de brukes i
de store doser som er vanlig ved dette medisinsk system. Det falt aldri inn for
tilhenger av dette system at man kunne minke dosen eller til og med bruke
ekstremt små doser” Se artikkelen ”Hva er gift? Hva er medikamenter?”
Videre forklare Hahnemann at siden disse leger aldri lyktes med å
stanse sykdommen med sine medikamenter, prøvde de i stedet en logikk som sa at
man måtte ”drive ut” sykdommen. De resultert i utstrakte bruke av midler for å
forårsake oppkaste eller diareer, eller at man skjært bort de deler av kroppen
som ble angrepet og i særlig at man innførte diverse metoder av årelating.
Hahnemann sier videre at ”Den vesentlig natur av sykdom og helbredelse
derav, tilpasset seg aldri slik fantasifull metoder. Uansett hva slags teorier
den ble underkastet sluttet sykdommen aldri å være en dynamisk forstyrelser
(altså noe som beveger eller forandrer seg), i følelser eller i funksjon, av
vårt åndelig livskraft, m.a.o. immateriell forstyrelser av vårt helse tilstand”
Deretter sier Hahnemann at kroppen vår tåler aldri introduksjon av et
fremmed legeme. Han gir flere eksempler, bland dem sier han at selv det miste
mengde at reneste vann introduserte i blodårene, hvis ikke den blir umiddelbart
utstøtte som gift, fører til døden. (mer om den argumentasjon i en senere
forelesning)
Han sier at ting som puss i lungene, eller gangrenet, sågar ormer i rektum er bare resultat av en
forstyrelse av vårt helse tilstand som vil forsvinne så snart helsen blir
reetablerte.
Han forsetter temmelig lang med den diskusjon til han kommer til en
avsnitt hvor han sier: ”Men de moderne
legene vil aldri la oss anta at de prøver å kurere sykdom ved å utstøtte den
”Materia Pecans”. Nei! sier han, de hevder at det de driver med, er å avledde
sykdom vekk fra organismen. Å få organismen til å metastaserer sykdommen
(forflytte den) helt til den kommer ut og forlater kroppen.
I den hensikt forsøker de å IMITERE NATUREN som også kurer for eks.
feber med svett, eller andre sykdommer med oppkaste eller diaree t.o.m.
blødning fra rektum eller nesen eller byller og utslett, osv. Så de anstrenger
seg for å skape ny symptomer i den delen av kroppen som er forholdsvis frisk
med den hensikt av å trekke sykdommen ditt.
Den metoden brukte på Hahnemanns tid, for 200
år siden, er nå forlate og det er kanskje ikke så godt kjente at legene brukte
faktisk, eksempelvis salver som irritert hunden for å forårsake utslett, eller
til og med kunne bruke instrumenter for å åpne huden og opprettholde et åpen
sår i huden. Man kan si at den argumentasjon som Hahnemann fører ikke lenger er
relevant, men man kan spør seg om behandling av kreft, for eksempel, slik som
de gjøres i vår dager med cellegift er så meget annerledes.
Det er den sammenheng at
Hahnemann sier at homeopati ikke er NATUR MEDISIN fordi
han sier at natur medisin kan bare være noe som etterligner natur, noe som er
en store tabbe etter hans mening. Fordi vi kan aldri vite hva som foregår i
kroppens indre og det er ikke lett å vite, om de symptomer som kommer til syne
er livskraftens reaksjon på sykdommen eller om de er en direkte følge av
sykdommen. En ting er imidlertid sikkert og det er at kroppen må ofre en del av
sine kroppsvæsker under prosessen og at den syke vil nødvendigvis ble svekket
av det. Han skriver.
”Siden alt som natur gjøre
for å avlaste seg ved sykdom er meget ufullkommende, kan det tenke seg at å
forårsake lignende symptomer med kunstig midler, bare kan føre til skade, og
kan aldri avlaste kroppen, fordi den medisinsk kunsten er ikke i stand til å
følge de skulte veier kroppen bruker for å frambringe slik tilspissning, men
forsøker å forårsake dem utenfra og inn(…)”
Livskraften er bundet til de
lover som styrer organismen og har ingen intelligens utover det.
Hva slags menneske er det
som velger å imitere noe slik?
Livskraften, i følge
Hahnemann, ble innplantet i oss for å styre organismen mens vi er frisk og ikke
for å bekjempe sykdom når sykdommen har oppstått eller ikke for å være en
modell som vi burde etterligne.
Han sier at legene bruker også andre metoder som for eksempler den som
sikter til å lindre ved å gi den syke medikamenter, ofte ved å blande mange
slik medikamenter sammen, som angivelig har en motsatte virkning til symptomene
som er oppstått spontant. Eller å gi stimulerende midler for å styrke den syke.
Det er tydelig at slik taktiker kan bare etterlate den syke enda mer svekket og
Hahnemann sier at ingen av de metoder brukte av leger fører til en helbredelse.
Men, skriver Hahnemann, det viser seg at menneske har i bland, gjennom
århundrede blitt kurert og det er ved å studere mest mulig av slike tilfeller
at Hahnemann kom til følgende konklusjon:
”Ved iaktagelser, gjennom refleksjon og av erfaring, har jeg oppdaget,
at i motsetning til allopati (for en definisjon av ordet ”allopati” se her), den sanne og beste metoden for behandling
er innholdt i følgende satsen;
For å kurer på en mild måte,
raske, sikkert og vedvarende, velg i alle tilfeller av sykdom et medikament som
kan forårsake en besvær som ligner på den som man ønsker å kurere”.
Han avslutter avhandlingen med nesten 10 sider av eksempler hentet fra
en imponerende litterature liste fra forskjellige tider som tyder at noen
leger, nærmeste instinktivt, hadde brukte homeopati i de få tilfeller hvor
behandlingen ble etterfulgte av en kure. Bland disse nevner han at Hippokrates
kurert kolera med Veratrum album og som vi skal snart se produserer det midlet
symptom som etterligner den fryktet sykdommen.
Alle siste
har han en kort avsnitt hvor han sier:
”Den store
sannhet om den riktig behandlingsmetode kom svært nært til å ble avslørte ved
mange anledning. Men den ble bort visst som en flytig tanke, og derfor ble de
uunnværlig forandringer til den foreldrede behandlingsmetode som er blitt til
det system som er nå i bruke, og som står i veie for en ekte helbredelseskunst,
aldri innførte og forandringen må skje i vår tid.”
Det er tydelig at Hahnemann
mente at Organon vil være avgjørende til dette formål.