For en raske innføring i andre Materia Medica se her
Boericke er en slags ”destillering” av flere bøker og samtidig er Boerickes bok er en slags ”Svane Sang” som markerer slutt fasen av den Amerikanske bidrag til homeopati. Slutt fasen som begynte med innføring av ”Flexner rapporten” (Se den)
Boerickes bok ble utgitt av en farmasøytiske firma og den var mente som en slags felles katalog som skulle samle en del grunn informasjon om alle de midler som firma solgt i perioden rundt 1920.
Kildene brukte av Boericke er storrsett av to typer, begge to har sin utspring hos Hahnemann. For en mer detaljer beskrivelser av disse kilder se lengre ned på den siden.
Veldig kort kan man si om disse av kilder at
Den første er baserte på Cowperthwaite som i sin tur baserte på Jahr som i sin tur baserte seg på Hahnemann.
Den andre er baserte på den kliniske delen av Allens Handbook som i sin tur er baserte på Allens 12 bindverk med navnet Encyclopedia of pure Materia Medica. Alt som er i Hahnemann er også i Allen 12 bind.
De fleste er ikke klar over at det meste av alt som står om de viktigst midler i Boericke er en direkte utklipp fra den kliniske delen av Allen Handbook. Det er det som gjør at boken er pålitelig.
På så måte er Boericke en slags krystallisering av informasjon som er blitt samlet av mange, en slags komprimering av et bibliotek som vil kreve minste en hele trillebår for å frakte rundt.
__________________________
Homeopati er kunsten av å provosere, å ”kalle fram” en helbredende reaksjon hos pasienten ved hjelp av et eneste midle om gangen.
Med andre ord; største mulig virkning med minste mulig midler.
Svært ofte vil en erfarende homeopat oppnå den tilsiktet resultat ved å velge ut fra totaliteten av pasientens symptomer, noen få nøkle symptomer. Med andre ord; minste mulig informasjon av høyeste mulig kvalitet.
Men man må passe seg for ikke å kaste barnet ut med badevannet. Mestring av homeopatiens metoder krever enormt arbeid, en stadig åndsanstrengelse, og et hjerte som lengter etter sannheten. Ikke for å selge sannheten til en pris, men fordi sannheten fører til det som er godt.
For å lære seg homeopatiens trenger man 4 verktøy.
1- Organon, som gir klar retningsligne for både metodikken og premissene for homeopati. Boken er kort; det går an å lese den på en helg, men betydning av, og sannheten av, det som er skrevet kommer ikke fram før man har praktisert i flere år. Boken er ikke skrevet for nye begynnere, den er skrevet av en man som hadde 40 år erfaring og handler om en tema som er så innviklet og sammensatt at leseren fort kan miste tråden i argumentasjonen. Ikke desto mindre kan ingen elegant hopp over Organon og kall seg homeopat. Derfor anbefaler jeg at den nye begynner knyter seg til en som kan ”trekke han opp” over inngangsterskelen.
2- Medmenneskelig kjærlighet. Det er bare gjennom et samarbeid med pasienten at homeopaten kan kartlegge de forandringer som har oppstått hos pasienten og slik byge et bilde av pasientens ”sykdom”. Det krever fordomsfrihet, taktfull utspørring og tålmodighet. Det er ærbødighet for pasienten som får fram pasientens sann jeg fra bak masken hvor sykdommen har gjemte den.
3- Repertoriet som er en slags telefon katalog hvor man kan slå opp individuell symptomene. I repertoriet har man fragmenterte informasjonen opp i små stykker. Mange små stykker. 50 000 små stykker, faktisk. Så det er ikke alltid så lett å finne fram. Her også vil begynneren spare mye tid hvis han søker veiledning hos en saksyndig lærer. Mest av alt må homeopaten huske at symptomene er kun en del av et fenomen. At et barn hoster er et symptom, men om du vet at han hoster hver gang han blir sint, og at han er sint hver gang han ikke får det som han vil, da begynner du å nærme deg et fenomen. Til tross for det er det helt avgjørende at begynneren lær seg rett fra starten å slå opp rubrikkene for symptomene før han tenker på bestemt midler.
4- Materia Medica er den øverste domstolen og man burde alltid kontrollere i et oppslag verk om pasientens øvrige symptom stemmer med det midlet man har, ved hjelp av repertoriet, valgt ut på grunn lag av pasientens mest markant symptomer. De materia medica at jeg anbefaler å ha på pulten er Allen ”Handbook”. La deg ikke lure av navnet fordi boken veier over 2 kilo. I vanskelig tilfeller tier jeg i tillegg til Hering 10 bind Guiding Symptom og til Hahnemann opprinnelig verk.
Så hvorfor trenger man en bok som Boerickes ”frimerke format” materia medica?
Om du studerer Organon fra perm til perm vil du oppdage at Hahnemann nevner 2 og bare 2 homeopater med navn. Boeninghausen og Jahr. Jeg vet ikke om Hahnemann gjorde det med hensikt eller om det bare er en tilfeldighet, men ingen av disse homeopater var kvalifisert leger. Boeninghausen var en botaniker og Jahr var i utgangspunkt en skole lærer.
Boeninghausen skrev den først repertoriet og tillegg til det ga han oss en forklaring på hva Hahnemann mener når han sier ”karakteristisk symptom”. I introduksjonen til mitt kompendium om Kents ”Mind rubrikker” (Good dag man. – Økseskaft!) finner du en innføring i begrepet ”Boeninghausens stjerne”. For å skriv den artikkel lot jeg meg sterke påvirke av et artikkel om samme emne i boken ”The lesser writting of Boeninghausen”.
Boeninghausen repertoriet er fremdeles i bruk i dag og noen homeopater mener at den repertoriet er, i noen tilfelle, bedre enn Kents. Personlig bruker jeg ikke Boeninghausen for det første fordi jeg har mer enn nok med å lære å bruke Kent, og for det andre fordi jeg synes at Boeninghausen har en tendens til å generalisere for langt. Det vil si at han overfør modaliteten til en bestemt symptom til å gjeld for alle symptomer. For eksempel om et middel har forårsaket og/eller kurert smerter i lumbar region mens man ligger, vil midlet, i følge Boeninghausen, kurer alle smerter i ryggen som oppstår mens man ligger, uansett om det er i lumbar region eller bak skulderbladet.
Men hva med Boerickes frimerke da?
Jo da jeg kommer ditt, men første må jeg få lov å fortelle litt om Jahr.
Til tross for en alders forskjelle på 45 år ble det knytt en vennskap bånd mellom Hahnemann og Jahr og den siste hjalp faktisk Hahnemann med andre utgaven av ”kroniske krankhetien”. Da Hahnemann flyttet til Paris var Jahr den eneste tyskeren som følgte etter ham og Jahr, til tross for at han verken var kvalifisert lege eller franskman, fikk ansvaret for å drive en sykehus i Paris. Da Hahnemann død var Jahr en av to leger som skrev under dødsattesten.
I løpe av hans karriere skrev Jahr en reke bøker og var redaktør for to fransk homeopati-tidskrifter. Muligens den beste kjente av hans bøker heter ”40 years” og her en bok for nybegynner som handler om terapeutikk, altså kunsten av å gruppere midlene ut fra en viss syndrom.
Jahr skrev også den første forkortet materia medica. I boken som på engelsk heter ”A New manual of Homoeopathic Practice” har Jahr samlet en på en oversiktelig måte den vesentligst om 300 midler. I tillegg til det har en ”appendiks” hvor en introdusere en rekke ”new remedies” (som f eks Gelsemium og Glonoine) som bare senere, etter mer utprøvning, ble en del av vår standart apotek. Det vil si at han har ikke bare hente informasjon om alt som står i Hahnemanns materia medica, men har også hentet informasjon fra en rekke andre verker.
A new manual of homoeopathic Practice ble anerkjente som en bannebryter og er den første bok i sin genre som mange forfatterer har i ettertiden, direkte eller indirekte, ”planke kjørte”.
Blant dem Boericke?
Nei.
Mellom Jahr og Boericke finnes minste et ledd til, nemlig Cowperthwaite berømte ”A Text-book of Materia Medica and Therapeutcs” som kom ute i 13 utgaver i årene mellom 1880 og 1916. Cowperthwaite er en amerikaner som baserte seg mye direkte på Jahr, og sant nok vraket, forkortet og komprimert, men i tillegg føyde til en mengde nye informasjon hentet fra en rekke forskjellige amerikanske kilder som bl.a. Dunham, Guernsey, Nash, Hering og Farrington.
At Boericke har planke kjørte er lett å se; i bland er hele midlet beskrivning i Boericke sakset ut, ord rett, fra Cowperthwaite. At Boericke ikke brukt Jahr er også lett å se fordi det som er i Jahr, men ikke i Cowperthwaite er heller ikke i Boericke.
Så hva er fordelen med Boericke.
Cowperthwaite beskrev 245 midler på 900 sider, Boericke 1364 midler på 1100 sider.
Her går det unna!
Boericke går forte, men han er nøyaktig. Han er ”streamlined og effektiv”. Han er raskt, men han treffer spikeren og tillegg til det har han tross alt 1000 midler mer enn de andre materia Medica ”som det er naturlig å sammenlign den med”.
Det som gjøre at Boericke kan treffe spikeren er at han baserte seg på den informasjon som er samlet i det kliniske delen av Allen Handbook.
Allen var professor av Materia Medica ved den New York Homeopathic Medical College. Han fikk mye hjelp av sine elever for å bygge sin 12 bind verk som skulle samle alle den informasjon om hvordan midler påvirker den frisk mennesker. Han samarbeidet også med Dr. Richard Hughes fra England, med Dr. Constantin Hering og Dr. Lippe fra Philadelphia, med Dr. Carroll Dunham fra New York og mange andre.
Når den boken ble ferdig bestemte han seg for å lage en forkortet utgav av den bok ved å bruke en slags telegrafiske stil som er grundig forklarte i introduksjon til den boken. I tillegg til deg bestemte hans seg for føye en rekke kliniske erfaring som ikke er i den opprinnelig 12 bind. Den informasjon hentet han fra mange forskjellig tidskrifter og rapporter fra homeopater. Den informasjon er samlet i fet type i enden av den kapitel som den kapitel som den referer til.
En Materia medica er en samling av den informasjon man har av effekten av medikamentene. De første 2 slike verk (Materia medica Pura og Chronic disease) ble skrevet av Hahnemann.
Hoved Materia medica ble skrevet av Timothy F. Allen og ble utgitt i 1874. Allens verk innbefatter all den informasjon som finnes i Hahnemanns pluss en del andre verker. I tillegg har Allen en god del medikamenter som var ukjente for Hahnemann. Boken heter "Encyclopedia of pure Materia medica og består av 10 volum og et 2 volum register, tilsammen ca. 9 000 sider.
Spesielt for disse bøker er at informasjon er presentert i en skjematisk form, dvs. at i stedet for å fortelle om symptomer i den kronologiske rekkefølgen som de har oppstått har man valgt å gruppere symptomene i en mer eller mindre anatomisk klassering. På den måten har man for eksempel gruppert alle de symptomer som har med øyet å gjøre sammen, selv om disse symptomer har oppstått hos forskjellige mennesker på forskjellige tidspunkt og under forskjellige omstendigheter.
Oppbygningen av Materia medica bøker er stort sett den samme. Først en rask kortfattet informasjon om hva midlet består av, deretter kildeangivelse. Som oftest er kildene mangfoldige, og er av to typer. Den ene er fra uheldig og ofte dødelig forgiftnings- tilfeller med store doser, den andre er fra systematisk frivillig prøvning av små mengder. Framgangsmåten for slik frivillig prøvning er beskrevet i Organon §§ 105-143.
Selve skjemaet begynner med mentale symptomer (unntak er M.M.Pura). Deretter de kroppslige symptomer fra hodet til tå, deretter symptomer fra fordøyelsessystemet fra munnen til endetarmen. Så symptomer fra åndedrettsorganer, ekstremitetene, huden og avslutningsvis søvn, feber og generelle symptomer.
En annen hoved Materia medica er Herings bok "The guiding symptoms of our Materia medica"(10 volum). Hering har sløyfet en del av de mindre vanlige eller vesentlige symptomer som er å finne i Allen, men han har til gjengjeld lagt til en rekke symptomer som er blitt kurert hos pasienter som var under behandling med det gitte midlet (såkalt kliniske symptomer).
Pga Materia medicas omfang har det blitt gjort en rekke forsøk på forkortning og komprimering. Den mest vellykkede er Allen "Handbook". La deg ikke lure av tittelen fordi boken består av 1200 A4 sid er og veier i overkant av 2 kilo.
Clarke på engelsk og Metzger på tysk har begge to også utgitt en meget bra kortfattet Materia medica hvor i tillegg til et forenklet "skjema" har de en lengre introduksjon om midlet hvor de tar opp og understreker de meste særskilte og karakteristiske trekk for hvert middel.
En annen type bok er de såkalte "keynotes" bøker. Guernsey var den første, men boken er vanskelig å få tak i, en annen Allen (det finnes 3-4 Allen som har skrevet bøker om homeopati) ga ut en klassiker i genren. Den mest komplette av disse keynote samlinger er Adolph von Lippe sin Keynotes & red line symptoms of M.M.
Nok en annen type bok er hva man kan kalle tekstbøker som også er kortfattet skjema med en mer medisinsk innfallsvinkel hvor man prater mer om hvilken sykdom midlet har blitt brukt ved. Klassikeren i denne genren må var Cowperthwaith bok. Boericke bok som baserer seg i stor grad på den sistnevnte er en meget komprimert bok i den genren. Grunnen til at jeg velger å bruke Boerickes bok som pensum er den at boken er almen anerkjent i bransjen og at den vil snart bli utgitt på norsk.
En siste type bok som jeg vil nevne i denne oppsummeringen er de såkalt kommentarer eller "remedy pictures". Margarett Tyler har gitt ut en meget bra bok som jeg vil anbefale til nybegynnere, men den absolutte klassiker er Kents Lectures. Kents bok vil være en av de meste siterte bøker i vår forelesning. En annen bok søm må nevnes i denne sammenheng er Vithoulkas sin "Essences".
De forholdsvis få bøker som jeg har nevnt er hva jeg anser som de sentrale og viktigste bøker, men det finnes en imponerende mengde andre bøker om Materia medica. Noe er "ekte Materia medica", men handler om mindre kjente midler (for eks. Anshultz, Julian, Stephenson.), andre er i og for seg ikke Materia medica, men snarere plankekjøring av andre bøker. Dvs at man finner stort sett det samme stoffet i mange av disse bøker men servert med en annen saus (hvis jeg får lov å si det på den måten).
Alt i alt, skulle jeg tro at om
man samlet alt det som er skrevet om homeopati generelt vil samlingen fylle en
10 meter lang bokhylle fra gulv til tak. Det gjelder å være kritisk, for min
del anser jeg de eldste bøker til å være de beste.